La Guds lys skinne

I dag var jeg på gudstjenesten i Sveta George crkva her i Herceg Novi. Denne gangen var det forberedt, vanligvis er mine kirkebesøk spontane, men denne søndagen var det planlagt og for første gang med «engelsk oversatt jukselapp over liturgien». I ortodokse kirker er det alltid nattverd, noe som jeg alltid opplever som noe spesielt, med en høy faktor av verdighet og i sterkt nærvær av Kristus. Etter gudstjenesten satte vi oss ned ved en nærliggende kafe, noe som også er veldig vanlig, for å skravle om alt og ingenting. I dag ble snakket mye om nestekjærligheten, noe alle er veldig opptatt av her, og som de er veldig opptatt av å etterleve. I et land hvor den matrielle overfloden er liten, slår det meg alltid hvor enormt menneskene stiller opp for hverandre her, og ikke minst det å kunne dele av den «overflod» de selv mener å ha. Når tankene går tilbake på mitt eget liv i Norge, ja så blir jeg nesten flau over hvor langt den materielle bevissthet har festet seg, og hvor lite mange bryr seg om andre. Dette med nestekjærlighet i Norge har snart skrumpet inn til å bli gode festtaler, fine ord i kirken og velmenende innlegg i menighetsbladene. Den praktiske gjennomføringen uteblir. Jeg opplever det også på facebook og i blogger. Vi har meninger og vi har tanker, gode tanker og gode meninger, men hvor mye ligger bak alt dette, og hvor mye har dette med var tro og liv i Kristus? Jeg har mange ganger tatt et oppgjør med meg selv og min egen selvgodhet, samtidig som jeg vet at jeg er både frittalende og fyrer løs når urettferdighet melder seg, eller når jeg leser og ser på TV all den urett mennesker blir utsatt for, sultekatastrofer osv.. Holdningen «jeg vil jo gjerne hjelpe, men hvordan» eller «jeg har nok med de rundt meg» er kanskje det som opprører meg mest, og da mener jeg også meg selv. Kristne er ikke noe flinkere enn andre, mange lar kjødet komme foran Kristus daglig og tror det holder med en bønn om tilgivelse. Skal vi la Guds lys skinne må man faktisk gjøre noe med det, og løsningen er å ta Kristus på alvor.


Vi må hele tiden gi fra oss «kjærligheten til verden» slik at vi kan vise «Guds kjærlighet til verden» leste jeg i en bok for en tid siden. Setningen dukket opp i hodet mitt idag. Tenk hvor stor sannhet som ligger akkurat i den setningen. Vi vet jo at vi er i en vedvarende prosess hele tiden fordi vi blir konstant fristet, avsporet og tiltrukket av det verden har å tilby. Er det da rart at nestekjærligheten nesten forsvinner i både handling og ord? Alt for ofte sier vi at vi elsker Gud, men ved våre valg viser vi at vi elsker oss selv og livets handlinger enda mer. Det var akurat dette som gled inn i tankene mine på vei. Det er akkurat her jeg har kommet til et viktig veiskille i livet mitt. Nemlig å prioritere annerledes, ikke med å snu livet mitt opp ned, men å la Kristus bli enda mer sentral, ja sentralt i alt jeg gjør og ikke gjør. Måten vi mennesker prioriterer på gjenspeiler i hvilken grad Gud er den du elsker mest og om Gud er førstevalget i livet ditt. Følgende bibelvers undersktreker akkurat dette, hentet fra 1. Johannes brev, 2, 15: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg». Jeg blir ikke lenger overrasket over at Gud tillater kriser eller vanskeligheter i livet mitt, at Gud utfordrer meg. Det har rett og slett hjulpet meg til å bli avhengig av Ham hele tiden. Dette har jeg jeg visst hele tiden siden jeg møtte Jesus, men Guds frelsesplan i meg måtte modnes, og det tok tid, akkurat som alle type modningsprosesser gjør. Derfor skal man aldri være redd for å gi fra seg tunge byrder og alt som villeder deg, det å finne hvilen i nåden er å finne Kristus som den eneste og riktige sannhet. Mange kristne leter seg vill på å finne de rette bibelversene og de rette tolkningene, de opparbeider et stress, bønner blir stress og den loviske tenkningen tar overhånd. Nå mener jeg ikke at man skal slutte å lese i bibelen, men den dagen man virkelig vandrer i nåden så faller dette på plass, gjennom og hvile i Kristus. Det tok lang tid som kristen før jeg akkurat kom til det punktet. Derfor blir jeg ikke villedet, prøver å finne svar utenfor Bibelen eller suger i meg all verdens tilleggsteologi, fordi jeg vet, uten stress at Jesus er den eneste sannheten, den eneste veien og det eneste livet. Hans åndskraft i meg sørger for at min sjel alltid er der den skal være, fokuset på Kristus som den eneste sanne frelse. Derfor deler jeg alle kriser med han, fordi Gud vil bevare meg og holde meg oppe. Han har gitt begrepet nestekjærlighet et innhold, som jeg etter beste evne etterfølger, i alt. Kristus spaserer ikke ved siden av meg eller holder meg i hånden på livets vei, Kristus lever i meg, og jeg lever i Kristus. Uten hans Ånd ville jeg vært fortapt, et liv uten ånelig kraft er for meg like utenkelig som om jeg hadde hugget av meg hånden fordi den var veien.


Romerbrevet 8,28: «Og vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje». Det var det dagens gudstjeneste handlet om. Det var dette som opptok oss på kafen etterpå. Ivrig fant vi ut små og store ting som vi faktisk kunne gjøre for å ære Gud, med å bli enda mer beviste på nestekjærligheten og handle i Jesu Kristi ånd.
Den første delen av bibelverset i Romerbrevet er lett å ta til seg, men vi må legge like stor vekt på den andre delen og huske at det er vårt kall, men hans hensikt (dem han har kalt etter sin frie vilje).

Min bønn idag:
Takk gode Gud for den støtten du gir meg,
og hjelper meg når livet er vanskelig.
Lær meg hvordan jeg best kan gi av meg selv,
til medmennesker som trenger det og fortjener det.
I Jesu navn, Amen.

LA GUDS LYS SKINNE I VERDEN