Har kristne problemer med tilgivelsen?

I et innlegg tidligere i bloggen 19. januar 2012 tok jeg fram temaet: Tilgivelse - hva sier Guds ord. Er dette kun frase vi bruker, men egentlig ikke forholder oss til? Er det mulge å leve ut hel tilgivelse? Dette er to av mange spørsmål som melder seg når vi snakker om tilgivelse.

Nelson Mandela er et godt eksempel på en som valgt tilgivelsens vei. Etter 27 år i politisk fangenskap, slapp han uskadd ut. Uten synlig bitterhet bad  han sitt folk om å tilgi sine hvite undertrykkere og heller rette blikket fremover, mot oppbyggingen av en ny nasjon, fri for sosiale og etniske skillelinjer. Til tross for de nedbrytende traumene fra apartheidtiden valgte Mandela tilgivelsens vei fremfor politisk hevn (disse ordene om Mandela er også skrevet innlegg her 23. mars 2011)
Mange hadde forventet at det mest uhyggelige blodbad ville finne sted i Sør-Afrika, men noe slikt skjedde ikke. Den sinnsro de maktet å utvise da Sannhets- og forsoningskommisjonen avdekket noen av de blodigste overgrep årene før, overrasket dem alle, ikke minst dem selv. Derfor er Nelson Mandela og sør-afrikanske folk et godt eksempel på hva som ligger i ordet tilgivelse. De satset på framtiden framfor å bli i fortiden. Et vanlig tenkende hode hadde nok ikke blitt overrasket over hevn, ja vi ville sikkert finne argumenter på hvorfor hevnen mot de hvite kom, jeg tror vi hadde forsvart den. Mandela ville det annerledes, og viste sitt folk en klokskap som han nesten står alene om i vår historie.

Jeg tror, eller er ganske overbevist om at spørsmålet om tilgivelse er det viktigste og mest påtrengende bibelske spørsmålet vi står ovenfor i dag. Vi lever i en verden fyllt med konflikter, uro og undertrykkelse, vi ser det hver eneste dag i nyhetsbilde, dette igjen skaper diskusjon, og vi lager oss fronter for og imot dette. I dette blir tilgivelsen et sentralt tema, fordi vi enten tenker forsoning eller forblir i en av frontene, hvor vi fortsatt skyter mot hverandre i argumenter. Det er ikke noe unaturlig over det, forsoning er like vanskelig som tilgivelse. Dette handler ikke nødvendigvis om tro, selv om mange konflikter starter med akkurat det. Som et lite sidespor kan man jo spørre seg hvorfor tre religioner, som tilber samme Gud (jødedom, kristne og muslimer) er fullstendig i klinsj med hverandre, at nettopp de tre religionene står for krig, undertrykkelse og sult. Religionene står ikke for det, men de som utøver den, la oss kalle dem de troende, står bak all denne undertrykkelsen og mot hverandre. Når noen kommer med tanker om forsoning eller tilgivelse så blir man møtt med ristende hoder og vanntro, ja til og med bibelvers eller sitater fra Koranen, Toraen og annet. Hva foregår egentlig inne i hodene på folk? Hvordan er det mulig å skape undertrykkelse og overgrep når man vet Bibelen ber oss om noe helt annet? Dette får ligge litt i luften, men absolutt en tanke man bør reflektere over.

Så mitt spørsmål, har kristne problemer med tilgivelsen? Ja, jeg vil faktisk svare ja på det. Vi står ovenfor den samme utfordringen ovenfor oss selv som Nelson Madela gjorde. Jesus er veldig klar på dette i evangeliene, den som tilgir av et helt hjerte, vinner fred og skaper forsoning. Dette er kjernen og dette er gropa mange kristne ramler ned i og aldri kommer opp av. Mange av de som ligger i den gropa snakker om synden, helvete og om nestekjærlighet. Nå er ikke gropa et eksempel på at man graver seg mot et helvete, men den gropa er gravd i mange kristne hjerter. Det er en alvorlig retning. Det blir forferdelig feil å snakke om tilgivelsen og nåden hvis vi selv ikke kan tilgi. Fordømmelse og baktaling florerer jo like mye blant kristne som hos ikke-kristne. Det blir latterlig å tro at troen i seg selv gir oss slike rettigheter. Det finnes bare et svar på det, de rettighetene finnes ikke. Jesus har pålagt oss det motsatte. Derfor er nåden, tilgivelsen og nestekjærligheten helt sentralt i oss alle.

Jeg har selv vært i en situasjon hvor tilgivelse føltes helt motbydelig, ja jeg kunne aldri klare å nå tanken engang. Min bitterhet hadde låst seg helt fast, selv om jeg utad viste en helt annen side. Jeg gikk heller ikke rundt å brukte tid på dette, det kom opp av og til når jeg tenke rundt dette med nåde og tilgivelsen,  eller når jeg var i hete diskusjoner, kjempet for det jeg mente var rettferdighet. En dag hadde åndskraften i meg fått nok. Jeg ble rett og slett møtt med et krav: Du kan aldri få hel tilgivelse hvis du ikke kan tilgi selv. Først følte jeg tanken helt absurd, men Jesus ga ikke slipp på meg. Det ble noen dager med grubling, så skjedde det som måtte skje. En merkelig varme fylte hjertet mitt, freden som plutselig fulgte kan knapt beskrives. Samtidig var fortsatt en flik der, tanken på at de personene jeg var forbanna på ville slippe alt for billig unna. Ingen ville jo få vite eller forstå hva de hadde gjort. Når disse tankene kom forsvant freden, samtidig som den kom tilbake når jeg tenkte på tilgivelsen. Så derfor sto jeg ovenfor et valg, skulle jeg velge freden eller bitterheten?

I Efersbrevet 4, 30-32 står det: "Og gjør ikke Den Hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til forløsningens dag. Slutt med all slags hardhet, hissighet, sinne, skrål og spott og annen ondskap. Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus."

Jeg valgte freden, og jeg fikk mer balanse i livet mitt. Jeg skjønte også hvor viktig bønn var og den sinnsro det medfører. Så lærte jeg en viktig ting om tilgivelse: Gud kan hjelpe oss å tilgi selv når forsoning er umulig. Skal tilgivelsen være i hel, må man tilgi andre, men enda viktigere, man må også kunne tilgi seg selv. Det er en vanskelig side, og jeg vil ikke påstå jeg er der hundre prosent, men jeg lærte de dagene veldig mye hva tilgivelse er, og at den aldri kommer til å forlate meg. Jeg må forstå, og jeg må vise tilgivelse, ovenfor meg selv og andre. Gjør man ikke det skaper vi "Ånden sorg", og som frelst kan jeg rett og slett ikke det. Kampen i meg selv dør nok aldri ut, men den har gitt meg sinnsro slik Jesus formanet meg om.

Jeg svarte ja på at jeg tror mange kristne har problemer med tilgivelsen. Når jeg kommer med en slik påstand blir jeg møtt med "skal vi tilgi Hitler, skal vi tilgi mannen som drepte sin kone i fylla, skal vi tilgi vold, misbruk osv", altså ytterpunkter som setter tilgivelse på prøve. Jeg svarer alltid på dette, men på en måte jeg menr mener er rett. Vi er ikke satt til å dømme, alvorlig kriminalitet blir et spørsmål for domstolen, utifra det danner vi meninger og kan finne tilgivelsen, hvis det er relevant. Jeg er ikke satt til dømme Hitler, og trenger ikke legge tilgivelsen til det spørsmålet, fordi den eneste som har rett til å dømme er Gud selv. Jeg trenger faktisk ikke å svare på slike spøtsmål heller, fordi det ikke handler om min egen tilgivelse, det er ofte store saker som har skjedd. Jeg snakker om tilgivelse og situasjoner vi selv møter, og der er Efeserbrevet kap. 4, 30-32 en viktig påminnelse, og den påminnelsen trenger mange kristne å bli minnet om.

Tilgivelsen må være hel skal man oppnå det fullbrakte i Kristus, man må gjøre en innsats med seg selv før man fordømmer eller kritiserer. Tar man tilgivelse på alvor slipper man å fordømme, og der er kjernen i mitt spørsmål. Her syndes det kraftig blant kristne. Menneskelig natur må/skal søke tilgivelsen, man må bli ferdig med en sak, for sin egen del, for andres del, i Kristus samt tørre å stå fram at av og til gjøres det feil, både egne feil og andres. Da rydder opp i det. I det øyeblikket er man frigjort, og det mener jeg utifra hel tilgivelse. Kristne som ikke takler dette må søke et nærmere forhold til Kristus, ikke-kristne må ta et oppgjør med sine holdninger, for dette handler om oss alle, i alt vi gjør hele tiden. Kristne har et spesielt ansvar for å spre kjærlighet, det ansvaret har mange kristne glemt når de dyrker sin egen forfengelighet og med lettvinte fraser med påstanden "det står i Bibelen" fordømmer andre. Tilgivelsen bygger opp selvfølelsen og sinnets ro, et bånd til Kristus som ikke blir klippet over. For alle mennesker er tilgivelse viktig, om man har en tro eller ikke.

Er rettferdighet en skremmende tanke?

Romerbrevet 14, 3: Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller blir en sak mellom han og hans herre og han blir stående, for Herren har makt til å holde han oppe Romerbrevet 14, 3

Det er alt for mye fordømmelse i samfunnet idag, en skremmende utvikling, også blant kristne. Hvorfor er det så vanskelig å se Jesus kjærlighetsbud og ære Gud som den rettferdige Gud? Det er lett i tanker, vi lovpriser og velsigner, men i gjerninger skjer det motsatte. Denne holdningen skremmer meg, og vi bør bli flinkere til å se det positive i hverandre. Nestekjærlighet er egentlig ikke vanskelig å vise, uansett hvem det gjelder. Det gjelder meg like mye som alle andre, vi lever i Kristus, men jeg er redd vi skuffer mye som mennesker. Ta kampen opp mot urettferdighet, det er ihvertfall en god start. La oss heller enes i Guds herlighet enn å holde noen utenfor. La oss som kristne vise at Jesus er sannheten, veien og lyset, at det faktisk er det mest ekte som finnes. Alle trenger, nei fortjener en oppmuntring i hverdagen.

Norge idag har mange kulturer og religioner som fortjener respekt, det å akseptere andre og se hva som kan bidra til styrke, virker på meg som vanskelig. Ja, jeg er kristen og evangeliet og Jesus kjærlighet er sentralt i mitt liv. Men jeg kan ikke snerpe meg inn og tro at alle andre er på ville veier. Jeg må derimot vise hva Jesus har lært meg, nemlig respekt for andre. Et samfunn trenger mangfoldet fordi vi kan ikke fornekte den ti vi lever i. Et samfunn som hele tiden leter etter noe å fordømme, finne feil eller elske fram en elite er som et tog som avsporer lenge før den når stasjonen. når noen setter spørsmålstegn med Bibelen, eller mener noe ikke kan tolkes likt i dagens samfunn, ja så må vi rase opp som en gjeng galinger å skrike "nå spotter du Guds ord". Det handler ikke om spottelse, og det handler heller ikke om å finne et spesifikk bibelvers og si: "Se, jeg hadde rett". Det handler om at Bibelen er en bok fyllt med Guds kjærlighet, og det må vise på en måte i respekt, fordi vi "ser" ting forskjellig og det vi ser er like verdifullt for den det gjelder. Vi trenger ikke evangelister, gjerne menn, i dress og slips som angriper alt og alle. Bare at de bruker ordet evangelist er for meg fullstendig uforstålig. En evangelist ser hele menneske, alle dens kvalititer og styrke, og at forskjellige syn faktisk ikke er uforenelig med Gud. skal folk bli kjent med evangeliet, få sans for Jesus og den sannhet med han, ja så må de forstå hvem han er. Og finner de han ikke, ja så vi som kristne forstå at de menneskene ikke er noen dårlige mennesker av den grunn. Å bekjenne sin tro er ingen tvang, og vi overbeviser ingen med å drasse fram helvete og jordas undergang, eller dunke de ti bud nedover hodet på folk. Vi må, som jeg gjentar til det kjedsommelige, vise respekt.

Jeg tror alle mennesker kan vise sin verdi på sin måte, både som kristen og ikke-kristen. For meg er det helt avgjørende hva som ligger i mennesket selv, jeg setter ikke merkelapper på noen. Jeg har venner som synes jeg er sprø fordi jeg kan kombinere troen med alt mulig annet jeg mener, sagt på en litt humoristisk måte da (jeg har heldigvis mye selvironi), jeg synes ofte de diskusjonene med venner blir de beste også. Da kommer nemlig verdien av vennskap frem, vi aksepterer hverandre.

Når jeg går til angrep på f.eks Israels politikk handler det ikke om at jeg fornekter hva Gud sier om sitt utvalgte folk. Men når hans utvalgte folk handler urett utifra mitt ståsted, blir jeg kjapt beskyldt for antisemmentisme, ja til og med satanisme. Javel, hva sier det meg? Å godta krig, er det riktig, er det Guds strategi? Neppe, og jeg tror heller ikke det nytter å løpe rundt med en gudommelig glora rundt Israel uten vå se nyansert på den krigen. Ok, jeg har et politisk standpunkt, jeg støtter en fri selvstendig palestinsk stat, men jeg støtter ikke Hamas sine rakett angrep mot Israel av den grunn. Jeg ønsker fred, og da må man faktisk tenke forsoning. Jeg klarer ikke å se at jeg sprer satanistiske handlinger pga mitt syn, jeg klarer heller ikke å se jeg sprer rasisme (som antisemmetisme er) heller. Men det som betyr noe for meg er at alle barn som fødes i Midt-Østen har rett på en trygg og forsonlig framtid. Derfor mener jeg mange kristne med sine skylapp holdninger om Israel er i større grad enn meg med på å forsterke forskjelligheter og verdien i mennesker. Det klarer ikke jeg fordi jeg setter Jesus totale kjærlighetsbudskap alt for høyt. Når jeg ber om forsoning gjelder det også begge sider, den må komme like sterkt til uttrykk fra palestinsk side som fra israelsk side. 

La oss, tror forskjellige syn og politiske ståsted slå ring om det positive, det er ikke umulig å dra lasset sammen, hvis man fremmer tillit mellom hverandre istedenfor mistenksomhet og hat. Når vi gjør det, ja da har vi forstått Jesus sitt svar i Romerbrevet 14,3 - Vi har ingen rett til å dømme andre.