Romerbrevet 14, 3: Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller blir en sak mellom han og hans herre og han blir stående, for Herren har makt til å holde han oppe Romerbrevet 14, 3
Det er alt for mye fordømmelse i samfunnet idag, en skremmende utvikling, også blant kristne. Hvorfor er det så vanskelig å se Jesus kjærlighetsbud og ære Gud som den rettferdige Gud? Det er lett i tanker, vi lovpriser og velsigner, men i gjerninger skjer det motsatte. Denne holdningen skremmer meg, og vi bør bli flinkere til å se det positive i hverandre. Nestekjærlighet er egentlig ikke vanskelig å vise, uansett hvem det gjelder. Det gjelder meg like mye som alle andre, vi lever i Kristus, men jeg er redd vi skuffer mye som mennesker. Ta kampen opp mot urettferdighet, det er ihvertfall en god start. La oss heller enes i Guds herlighet enn å holde noen utenfor. La oss som kristne vise at Jesus er sannheten, veien og lyset, at det faktisk er det mest ekte som finnes. Alle trenger, nei fortjener en oppmuntring i hverdagen.
Norge idag har mange kulturer og religioner som fortjener respekt, det å akseptere andre og se hva som kan bidra til styrke, virker på meg som vanskelig. Ja, jeg er kristen og evangeliet og Jesus kjærlighet er sentralt i mitt liv. Men jeg kan ikke snerpe meg inn og tro at alle andre er på ville veier. Jeg må derimot vise hva Jesus har lært meg, nemlig respekt for andre. Et samfunn trenger mangfoldet fordi vi kan ikke fornekte den ti vi lever i. Et samfunn som hele tiden leter etter noe å fordømme, finne feil eller elske fram en elite er som et tog som avsporer lenge før den når stasjonen. når noen setter spørsmålstegn med Bibelen, eller mener noe ikke kan tolkes likt i dagens samfunn, ja så må vi rase opp som en gjeng galinger å skrike "nå spotter du Guds ord". Det handler ikke om spottelse, og det handler heller ikke om å finne et spesifikk bibelvers og si: "Se, jeg hadde rett". Det handler om at Bibelen er en bok fyllt med Guds kjærlighet, og det må vise på en måte i respekt, fordi vi "ser" ting forskjellig og det vi ser er like verdifullt for den det gjelder. Vi trenger ikke evangelister, gjerne menn, i dress og slips som angriper alt og alle. Bare at de bruker ordet evangelist er for meg fullstendig uforstålig. En evangelist ser hele menneske, alle dens kvalititer og styrke, og at forskjellige syn faktisk ikke er uforenelig med Gud. skal folk bli kjent med evangeliet, få sans for Jesus og den sannhet med han, ja så må de forstå hvem han er. Og finner de han ikke, ja så vi som kristne forstå at de menneskene ikke er noen dårlige mennesker av den grunn. Å bekjenne sin tro er ingen tvang, og vi overbeviser ingen med å drasse fram helvete og jordas undergang, eller dunke de ti bud nedover hodet på folk. Vi må, som jeg gjentar til det kjedsommelige, vise respekt.
Jeg tror alle mennesker kan vise sin verdi på sin måte, både som kristen og ikke-kristen. For meg er det helt avgjørende hva som ligger i mennesket selv, jeg setter ikke merkelapper på noen. Jeg har venner som synes jeg er sprø fordi jeg kan kombinere troen med alt mulig annet jeg mener, sagt på en litt humoristisk måte da (jeg har heldigvis mye selvironi), jeg synes ofte de diskusjonene med venner blir de beste også. Da kommer nemlig verdien av vennskap frem, vi aksepterer hverandre.
Når jeg går til angrep på f.eks Israels politikk handler det ikke om at jeg fornekter hva Gud sier om sitt utvalgte folk. Men når hans utvalgte folk handler urett utifra mitt ståsted, blir jeg kjapt beskyldt for antisemmentisme, ja til og med satanisme. Javel, hva sier det meg? Å godta krig, er det riktig, er det Guds strategi? Neppe, og jeg tror heller ikke det nytter å løpe rundt med en gudommelig glora rundt Israel uten vå se nyansert på den krigen. Ok, jeg har et politisk standpunkt, jeg støtter en fri selvstendig palestinsk stat, men jeg støtter ikke Hamas sine rakett angrep mot Israel av den grunn. Jeg ønsker fred, og da må man faktisk tenke forsoning. Jeg klarer ikke å se at jeg sprer satanistiske handlinger pga mitt syn, jeg klarer heller ikke å se jeg sprer rasisme (som antisemmetisme er) heller. Men det som betyr noe for meg er at alle barn som fødes i Midt-Østen har rett på en trygg og forsonlig framtid. Derfor mener jeg mange kristne med sine skylapp holdninger om Israel er i større grad enn meg med på å forsterke forskjelligheter og verdien i mennesker. Det klarer ikke jeg fordi jeg setter Jesus totale kjærlighetsbudskap alt for høyt. Når jeg ber om forsoning gjelder det også begge sider, den må komme like sterkt til uttrykk fra palestinsk side som fra israelsk side.
La oss, tror forskjellige syn og politiske ståsted slå ring om det positive, det er ikke umulig å dra lasset sammen, hvis man fremmer tillit mellom hverandre istedenfor mistenksomhet og hat. Når vi gjør det, ja da har vi forstått Jesus sitt svar i Romerbrevet 14,3 - Vi har ingen rett til å dømme andre.
Det er alt for mye fordømmelse i samfunnet idag, en skremmende utvikling, også blant kristne. Hvorfor er det så vanskelig å se Jesus kjærlighetsbud og ære Gud som den rettferdige Gud? Det er lett i tanker, vi lovpriser og velsigner, men i gjerninger skjer det motsatte. Denne holdningen skremmer meg, og vi bør bli flinkere til å se det positive i hverandre. Nestekjærlighet er egentlig ikke vanskelig å vise, uansett hvem det gjelder. Det gjelder meg like mye som alle andre, vi lever i Kristus, men jeg er redd vi skuffer mye som mennesker. Ta kampen opp mot urettferdighet, det er ihvertfall en god start. La oss heller enes i Guds herlighet enn å holde noen utenfor. La oss som kristne vise at Jesus er sannheten, veien og lyset, at det faktisk er det mest ekte som finnes. Alle trenger, nei fortjener en oppmuntring i hverdagen.
Norge idag har mange kulturer og religioner som fortjener respekt, det å akseptere andre og se hva som kan bidra til styrke, virker på meg som vanskelig. Ja, jeg er kristen og evangeliet og Jesus kjærlighet er sentralt i mitt liv. Men jeg kan ikke snerpe meg inn og tro at alle andre er på ville veier. Jeg må derimot vise hva Jesus har lært meg, nemlig respekt for andre. Et samfunn trenger mangfoldet fordi vi kan ikke fornekte den ti vi lever i. Et samfunn som hele tiden leter etter noe å fordømme, finne feil eller elske fram en elite er som et tog som avsporer lenge før den når stasjonen. når noen setter spørsmålstegn med Bibelen, eller mener noe ikke kan tolkes likt i dagens samfunn, ja så må vi rase opp som en gjeng galinger å skrike "nå spotter du Guds ord". Det handler ikke om spottelse, og det handler heller ikke om å finne et spesifikk bibelvers og si: "Se, jeg hadde rett". Det handler om at Bibelen er en bok fyllt med Guds kjærlighet, og det må vise på en måte i respekt, fordi vi "ser" ting forskjellig og det vi ser er like verdifullt for den det gjelder. Vi trenger ikke evangelister, gjerne menn, i dress og slips som angriper alt og alle. Bare at de bruker ordet evangelist er for meg fullstendig uforstålig. En evangelist ser hele menneske, alle dens kvalititer og styrke, og at forskjellige syn faktisk ikke er uforenelig med Gud. skal folk bli kjent med evangeliet, få sans for Jesus og den sannhet med han, ja så må de forstå hvem han er. Og finner de han ikke, ja så vi som kristne forstå at de menneskene ikke er noen dårlige mennesker av den grunn. Å bekjenne sin tro er ingen tvang, og vi overbeviser ingen med å drasse fram helvete og jordas undergang, eller dunke de ti bud nedover hodet på folk. Vi må, som jeg gjentar til det kjedsommelige, vise respekt.
Jeg tror alle mennesker kan vise sin verdi på sin måte, både som kristen og ikke-kristen. For meg er det helt avgjørende hva som ligger i mennesket selv, jeg setter ikke merkelapper på noen. Jeg har venner som synes jeg er sprø fordi jeg kan kombinere troen med alt mulig annet jeg mener, sagt på en litt humoristisk måte da (jeg har heldigvis mye selvironi), jeg synes ofte de diskusjonene med venner blir de beste også. Da kommer nemlig verdien av vennskap frem, vi aksepterer hverandre.
Når jeg går til angrep på f.eks Israels politikk handler det ikke om at jeg fornekter hva Gud sier om sitt utvalgte folk. Men når hans utvalgte folk handler urett utifra mitt ståsted, blir jeg kjapt beskyldt for antisemmentisme, ja til og med satanisme. Javel, hva sier det meg? Å godta krig, er det riktig, er det Guds strategi? Neppe, og jeg tror heller ikke det nytter å løpe rundt med en gudommelig glora rundt Israel uten vå se nyansert på den krigen. Ok, jeg har et politisk standpunkt, jeg støtter en fri selvstendig palestinsk stat, men jeg støtter ikke Hamas sine rakett angrep mot Israel av den grunn. Jeg ønsker fred, og da må man faktisk tenke forsoning. Jeg klarer ikke å se at jeg sprer satanistiske handlinger pga mitt syn, jeg klarer heller ikke å se jeg sprer rasisme (som antisemmetisme er) heller. Men det som betyr noe for meg er at alle barn som fødes i Midt-Østen har rett på en trygg og forsonlig framtid. Derfor mener jeg mange kristne med sine skylapp holdninger om Israel er i større grad enn meg med på å forsterke forskjelligheter og verdien i mennesker. Det klarer ikke jeg fordi jeg setter Jesus totale kjærlighetsbudskap alt for høyt. Når jeg ber om forsoning gjelder det også begge sider, den må komme like sterkt til uttrykk fra palestinsk side som fra israelsk side.
La oss, tror forskjellige syn og politiske ståsted slå ring om det positive, det er ikke umulig å dra lasset sammen, hvis man fremmer tillit mellom hverandre istedenfor mistenksomhet og hat. Når vi gjør det, ja da har vi forstått Jesus sitt svar i Romerbrevet 14,3 - Vi har ingen rett til å dømme andre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar