Ved Utøya 28. august 2011

På noen minutter kom hele ungdomstiden tilbake. samtidig det ufattelige som skjedde 22. juli 2011. 69 ungdommer fra AUF ble offer for en høyreekstremist sine kuler, massakrert og drept. Enda fler ble skadet både fysisk og psykisk. Det er vanskelig å ta inn over seg, det er vanskelig å skjønne. Å se alle blomstene, alle menneskene som fortsatt stopper ved Utøya, legger ned blomster i respekt for alle de unge som mistet livet denne dagen, viser at vi bryr oss. Jeg tenker tilbake da jeg selv var på den alderen, hvor stort det var å være på Utøya, sommer etter sommer. Hvor vi ungdommer møttes for å kjempe for de saker vi trodde på, tankene og meningene vi hadde om framtiden. Alle vennskapene som ble til, alle aktivitetene som politiske verksteder, fotballkamper, talene til datidens store politikere. Turene på kjærlighetsstien, badingen i vika, sangen rundt bålet, forelskelsene, ja et stort stykke av en ungdomsstid hvor framtidens Norge skulle kjempes for. Det er 30 år siden jeg var der sist, den gang talte også Gro Harlem Brundtland, dengang som nyvalgt statsminister, hun talte også til ungdommen 22. juli 2011, timer før tragedien var et faktum.
Det føles så ufattelig og jeg skjønner bare ikke at det mulig. Sannheten kommer raskt når jeg snur meg og ser på blomsterhavet, på bussholdeplassen jeg så mange ganger har ventet på bussen etter endt Utøya tur i ungdomsårene.
Møtet med Utøya 28. august ble en sterk opplevelse, sorgen over at så mange ungdommer ble drept, på en dag de var samlet for å gå igang med sin kamp for framtiden, gå igang med sitt engasjement for et tryggere og bedre samfunn å leve i. De var framtiden til Norge, nå var de borte for alltid, døde. Men minnene vil alltid være der.
Hele Norge sto opp og viste volden og terroren ryggen, folket samlet seg i sorgen, det beviser at vi aldri kan la vold og ekstremistiske handlinger kan styre oss i gi opp friheten, demokratiet og respekten for hverandre.
Jeg har nok vandret videre i mine politiske meninger, og er langt mer venstreradikal enn jeg var den gangen. Men AUF gå meg noe viktig, respekten for demokratiet, respekten for medmenneske, kampen mot urettferdighet og at det nytter å stille opp for hverandre. Årene formet meg for alltid, mitt politiske sinn ble født den gangen. I dag skjønner jeg hvor viktig det er å engasjere seg, at ungdommen engasjerer seg. Uavhengig av hvilke politisk parti de velger, eller andre andre ungdomsorganisasjoner de velger. Engasjementet er avgjørende for framtiden. Det nytter å være opptatt av det samfunnet vi lever. Det er rørende å se hvordan de politiske ungdomsorganisasjonene har støttet hverandre, støttet AUF i denne bunnløse sorg, at en høyreekstremist fra Oslo Vest aldri skal få ødelegge det demokrati, det trygge Norge som vi alle er en del av.
Utøya 28. august 2011. Virkeligheten er vanskelig å fatte. Tårene over den ufattelige tragedien kommer, tanken på ungdommene som ble frarøvet sine liv til å møte framtiden, er så grenseløst urettferdig. Det blir en blanding av sinne og frustrasjon, men også et håp. Et håp om at vi lærte noe 22. juli. At vi alle kan gjøre en bit for å gjøre Norge et godt og trygt land å bo i. Som Jens Stoltenberg sa: Mer demokrati, at hat, vold og terror aldri skal vinne fram i vårt flerkulturelle samfunn. vi skal være et stolt folk i et stolt land. Alle ofrene, både på Utøya og i Oslo vil alltid minne oss på dette, vår utfordring er å ikke glemme dette, at vi fortsatt vil engasjere oss for det vi tror på.
Da tiden var inne for å reise videre var det med en lettelse, helt siden 22. juli har det å stanse ved Utøya vært viktig for meg. Da dagen endelig kom kjente jeg en slags stolthet over at jeg har vært en del av historien der, og at Utøyas historie ikke stanser 22. juli, men vil fortsette også inn i framtiden. Kanskje på en annen måte, men ingen kuler eller høyreekstremister skal ta fra ungommen Utøya, som AUF leder Eskil Pedersen sa: Vi skal ta Utøya tilbake. AUF har vunnet den kampen. Historien har ikke blitt avsluttet, den har blitt sterkere og den vil fortsette.
En ærbødig siste hilsen til alle de unge AUFere som mistet livet 22, juli på Utøya, og ofrene for bomben ved regjeringskvartalet. Jeg lyser fred over deres minne.

 

Å tilgi seg selv

En slags selvransakelse med Bibelen som verktøy på mine tanker

Tanker har jeg mye av, kanskje av og til litt for mange, men noe er kanskje ok å dele med andre.
Jeg tar sjansen. Å tilgi seg selv er et svært viktig punkt, og det å være ærlig på det er ikke lett. Når det å tilgi andre har jeg nok kommet et godt stykke på vei. Det er nok litt feil hvis jeg bastant sier nå at jeg kan tilgi meg selv og andre.

Å tilgi seg selv vil si å være fylt av en kjærlighet som ikke gjemmer på sine feil. En slik kjærlighet er som sagt noe man velger, men det er ingen enkel sak å gjøre et slikt valg. En ting er å klare det i forhold til andre, noe helt annet er å gjøre det med seg selv. Noe som gjør dette vanskelig, er at en glemmer at også det å tilgi selv er en livslang øvelse. På samme måte som jeg må tilgi andre hver dag – det er derfor jeg leser Lukas 6, 37 – må jeg også hver dag tilgi meg selv.
Jeg må mange ganger minne meg selv på hvorfor jeg må tilgi dem som har såret meg, og hvor hvorfor jeg må gjøre det daglig. Det er fordi jeg så ofte henter fram igjen krenkelsen. Det opprører meg at de som har gjort meg noe vondt ikke må svare for det dem har gjort, og så blander Satan seg inn og vil utnytte min svakhet. Det er derfor jeg jeg stadig må fornye min beslutning om å tilgi og sørge for at jeg ikke blåser liv i minnene om andres feil. Dette er på mange måter en daglig prosess. Slik er det også med det å tilgi seg selv. Ingen mennesker er feilfri. Jeg kan ofte våkne opp til minnene om gamle feil og inderlig ønske at hele var ugjort, spesielt dumheter jeg slapp å svare for. Det onde elsker å blande seg inn og spille på vår skyldfølelse. Derfor er det å tilgi seg selv et like krevende og livslangt prosjekt som det å tilgi andre.

Akkurat som jeg frykter at andre kan tilgi seg selv urettmessig, er jeg redd for at jeg selv også kan gjøre det. Når Gud setter meg fri, får jeg oppreisning. Når jeg vidrefører en slik tilgivelse til andre, må jeg sørge for at også de kommer fra det med æren i behold. Dette er en balansegang som kan virke helt håpløs, men går man dypt i seg selv kan vi klare akkurat det . Når Jesus viste seg gjennom disiplenes sterke åndskraft, var de både redde og følte skyldsfølelse. Jesus var død og deres sorg og skyldfølelse styrte sinnene deres. Jesus ville få dem til å forstå at de var fullstendig tilgitt, og at han ville at de skulle tilgi seg selv. Isteden for å minne dem om hva de hadde gjort, gikk han utfra at alt var bra. ”Liksom Faderen har sendt meg, sender jeg dere” står det i Johannes 20, 21. Det gav disiplene verdighet. Det viste at ingenting av det som var skjedd kunne endre hans planer. Jesus hadde allerede gitt en sånn forvarsel til Peter, fornektelsen gjennom engelens hilsen: ”Men gå av sted og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se Han, slik han sa til dere” står det i Markus 16, 7. Men de hadde sviktet han alle og flyktet. De var ikke tilstede ved korsfestelsen av frykt. De følte seg ytterst uverdige. Men så viste Jesus seg og forsikret dem om de skulle bringe hans livsverk videre.
Jeg kan ikke bevise at Peter hadde tilgitt seg selv, men jeg går ut i fra at han gjorde det.

Når vi er fri for selvrettferdighet og stolthet, kan Gud komme og utføre noen gjennom oss. Eksemplet med disiplene etter Jesu død er en veldig viktig lignelse for meg. Jeg tror på den slik jeg tolker den. Jeg tror ikke på oppstandelsen, men på åndskraften hvor Jesus viser sin kjærlighet og veiledning, slik han gjorde for disiplene og slik jeg kjenner det gjennom min åndskraft.

Beviset på at jeg ikke har tilgitt meg selv er at jeg føler skyldfølelse. Av og til skammer jeg meg og fungerer ikke effektivt selv om jeg har bekjent min synd for Gud. Hvis det er slik, hvis jeg fortsatt går rundt med dårlig samvittighet for noe, selv om jeg har bekjent min synd til Gud, da tyder det på at jeg ikke har tilgitt meg selv fullt ut. Jeg er bundet til en skyldfølelse som Gud har vasket bort, og kan dermed ikke glede meg over tilgivelsen. Det er en vanskelig balansegang, fordi jeg ikke klarer å stanse tankene, fordi jeg føler feil med å tilgi noen jeg ikke kan forsone meg med. Men jeg må, jeg må komme til et punkt hvor jeg kjenner at Gud har visket vekk den følelsen. Jeg kan aldri gi slipp på den tanken.

”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, og han tilgir oss syndene og renser oss for all urett” står det i  1. Johannes brev 1, 9.
Hvis jeg har bekjent mine synder, må jeg gripe dette løftet med begjærlighet – og tilgi meg selv. Det er nettopp det Gud vil jeg skal gjøre. Jeg tenker raskt litt bastant på dette: Den som ikke kan tilgi seg selv, er et ulykkelig menneske. Da blir også tilgivelsen av andre vanskelig.
Mennesker som ikke kan tilgi, er ofte preget av egen skam og må undertrykke den og overføre den på andre. En ting er i hvert fall sikkert, at den som er plaget av skyld, vil være den første til å legge skylden på andre. Det er ikke alltid mulig å si hva som kommer først, om min tilgivelse av andre gjør det lettere å tilgi meg selv, eller om tilgivelsen av meg selv hjelper meg å tilgi andre. Uansett tenker jeg sånn: Tilgivelsen er ikke hel før jeg har gjort begge der.

Jesus sa om tilgivelse: Han sa også: Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Hvis vi ikke av hjertet tilgir, vil vi selv ikke bli tilgitt.

Tilgivelse er et valg, hele livet består av valg. Guds kjærlighet fjerner ikke bare en liste over andres feil, den fjerner også en liste over egen fortreffelighet. Så jeg sier til meg selv, hvis jeg lar være å ta fram krenkelsen, vil et minne om den etter hvert svekkes og min sinnsro bevares.

Kampen mot hatet og ekstremisme

Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen. (AUF-jente i intervju med CNN, referert av Jens Stoltenberg i Domkirken 24.7.)
Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred. AUF leder Eskil Pedersen sier noe meget viktig: Vi lar oss ikke true til taushet, vi skal ta Utøya tilbake. Det ligger utrolig mye i den setningen. Utøya var også mitt paradis i ungdommen. Det var der jeg lærte hva likhet, frihet og solidaritet virkelig betydde, hvor viktig fellesskapet er. Massakeren på Utøya og bomben ved regjeringskvartalet i Oslo er en avskylig handling som det ikke finnes gode ord på, det er vanskelig å forstå at sånne ting kan skje i Norge. Vi lever i et åpent samfunn, la aldri ekstremister få lov til å ødelegge det. La oss slå ring rundt de verdier som skal bygge landet videre. La oss bekjempe hat, vold og fremmedfrykt. Fredag 22. juli slo terroren til, det var ille å lese på facebook som kommentarer ”jævla utlendinger” ”støtt FrP” osv. Så kommer meldingen om at en nordmann fra Oslo vest står bak. Da ble det stille. Men det sier hvordan fordommer spres. Frykten spres. Dette blir vår viktigste kamp. Frykten må aldri vinne, vi har alle et ansvar for skape det motsatte. Kampen mot høyreekstremisme, nasjonalisme og nazisme må aldri slutte. Bevar demokratiet og friheten.

Til ungdommen av Nordahl Grieg

Diktet er skrevet i 1936, da Europa var truet av en ny krig. Kanskje akkurat

derfor ble temaet krig og solidaritet. Selv om det er lenge siden diktet ble

skrevet er temaet minst like aktuelt i dag. Rundt i verden blir forsatt

menneskeverd truet og mennesker drept. Dette har foregått i alle år og

fredag 22. juli ble Norge rammet av denne ondskapen.

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men:

øk det og styrk det!

Stilt går granatenes

glidende bånd

Stans deres drift mot død

stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!

Elsk og berik med drøm

alt stort som var!

Gå mot det ukjente

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner.

Skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn av brød og muld

eies av alle.

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd

skaper vi fred.

Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen