Ved Utøya 28. august 2011

På noen minutter kom hele ungdomstiden tilbake. samtidig det ufattelige som skjedde 22. juli 2011. 69 ungdommer fra AUF ble offer for en høyreekstremist sine kuler, massakrert og drept. Enda fler ble skadet både fysisk og psykisk. Det er vanskelig å ta inn over seg, det er vanskelig å skjønne. Å se alle blomstene, alle menneskene som fortsatt stopper ved Utøya, legger ned blomster i respekt for alle de unge som mistet livet denne dagen, viser at vi bryr oss. Jeg tenker tilbake da jeg selv var på den alderen, hvor stort det var å være på Utøya, sommer etter sommer. Hvor vi ungdommer møttes for å kjempe for de saker vi trodde på, tankene og meningene vi hadde om framtiden. Alle vennskapene som ble til, alle aktivitetene som politiske verksteder, fotballkamper, talene til datidens store politikere. Turene på kjærlighetsstien, badingen i vika, sangen rundt bålet, forelskelsene, ja et stort stykke av en ungdomsstid hvor framtidens Norge skulle kjempes for. Det er 30 år siden jeg var der sist, den gang talte også Gro Harlem Brundtland, dengang som nyvalgt statsminister, hun talte også til ungdommen 22. juli 2011, timer før tragedien var et faktum.
Det føles så ufattelig og jeg skjønner bare ikke at det mulig. Sannheten kommer raskt når jeg snur meg og ser på blomsterhavet, på bussholdeplassen jeg så mange ganger har ventet på bussen etter endt Utøya tur i ungdomsårene.
Møtet med Utøya 28. august ble en sterk opplevelse, sorgen over at så mange ungdommer ble drept, på en dag de var samlet for å gå igang med sin kamp for framtiden, gå igang med sitt engasjement for et tryggere og bedre samfunn å leve i. De var framtiden til Norge, nå var de borte for alltid, døde. Men minnene vil alltid være der.
Hele Norge sto opp og viste volden og terroren ryggen, folket samlet seg i sorgen, det beviser at vi aldri kan la vold og ekstremistiske handlinger kan styre oss i gi opp friheten, demokratiet og respekten for hverandre.
Jeg har nok vandret videre i mine politiske meninger, og er langt mer venstreradikal enn jeg var den gangen. Men AUF gå meg noe viktig, respekten for demokratiet, respekten for medmenneske, kampen mot urettferdighet og at det nytter å stille opp for hverandre. Årene formet meg for alltid, mitt politiske sinn ble født den gangen. I dag skjønner jeg hvor viktig det er å engasjere seg, at ungdommen engasjerer seg. Uavhengig av hvilke politisk parti de velger, eller andre andre ungdomsorganisasjoner de velger. Engasjementet er avgjørende for framtiden. Det nytter å være opptatt av det samfunnet vi lever. Det er rørende å se hvordan de politiske ungdomsorganisasjonene har støttet hverandre, støttet AUF i denne bunnløse sorg, at en høyreekstremist fra Oslo Vest aldri skal få ødelegge det demokrati, det trygge Norge som vi alle er en del av.
Utøya 28. august 2011. Virkeligheten er vanskelig å fatte. Tårene over den ufattelige tragedien kommer, tanken på ungdommene som ble frarøvet sine liv til å møte framtiden, er så grenseløst urettferdig. Det blir en blanding av sinne og frustrasjon, men også et håp. Et håp om at vi lærte noe 22. juli. At vi alle kan gjøre en bit for å gjøre Norge et godt og trygt land å bo i. Som Jens Stoltenberg sa: Mer demokrati, at hat, vold og terror aldri skal vinne fram i vårt flerkulturelle samfunn. vi skal være et stolt folk i et stolt land. Alle ofrene, både på Utøya og i Oslo vil alltid minne oss på dette, vår utfordring er å ikke glemme dette, at vi fortsatt vil engasjere oss for det vi tror på.
Da tiden var inne for å reise videre var det med en lettelse, helt siden 22. juli har det å stanse ved Utøya vært viktig for meg. Da dagen endelig kom kjente jeg en slags stolthet over at jeg har vært en del av historien der, og at Utøyas historie ikke stanser 22. juli, men vil fortsette også inn i framtiden. Kanskje på en annen måte, men ingen kuler eller høyreekstremister skal ta fra ungommen Utøya, som AUF leder Eskil Pedersen sa: Vi skal ta Utøya tilbake. AUF har vunnet den kampen. Historien har ikke blitt avsluttet, den har blitt sterkere og den vil fortsette.
En ærbødig siste hilsen til alle de unge AUFere som mistet livet 22, juli på Utøya, og ofrene for bomben ved regjeringskvartalet. Jeg lyser fred over deres minne.