En slags selvransakelse med Bibelen som verktøy på mine tanker
Tanker har jeg mye av, kanskje av og til litt for mange, men noe er kanskje ok å dele med andre.
Jeg tar sjansen. Å tilgi seg selv er et svært viktig punkt, og det å være ærlig på det er ikke lett. Når det å tilgi andre har jeg nok kommet et godt stykke på vei. Det er nok litt feil hvis jeg bastant sier nå at jeg kan tilgi meg selv og andre.
Å tilgi seg selv vil si å være fylt av en kjærlighet som ikke gjemmer på sine feil. En slik kjærlighet er som sagt noe man velger, men det er ingen enkel sak å gjøre et slikt valg. En ting er å klare det i forhold til andre, noe helt annet er å gjøre det med seg selv. Noe som gjør dette vanskelig, er at en glemmer at også det å tilgi selv er en livslang øvelse. På samme måte som jeg må tilgi andre hver dag – det er derfor jeg leser Lukas 6, 37 – må jeg også hver dag tilgi meg selv.
Jeg må mange ganger minne meg selv på hvorfor jeg må tilgi dem som har såret meg, og hvor hvorfor jeg må gjøre det daglig. Det er fordi jeg så ofte henter fram igjen krenkelsen. Det opprører meg at de som har gjort meg noe vondt ikke må svare for det dem har gjort, og så blander Satan seg inn og vil utnytte min svakhet. Det er derfor jeg jeg stadig må fornye min beslutning om å tilgi og sørge for at jeg ikke blåser liv i minnene om andres feil. Dette er på mange måter en daglig prosess. Slik er det også med det å tilgi seg selv. Ingen mennesker er feilfri. Jeg kan ofte våkne opp til minnene om gamle feil og inderlig ønske at hele var ugjort, spesielt dumheter jeg slapp å svare for. Det onde elsker å blande seg inn og spille på vår skyldfølelse. Derfor er det å tilgi seg selv et like krevende og livslangt prosjekt som det å tilgi andre.
Akkurat som jeg frykter at andre kan tilgi seg selv urettmessig, er jeg redd for at jeg selv også kan gjøre det. Når Gud setter meg fri, får jeg oppreisning. Når jeg vidrefører en slik tilgivelse til andre, må jeg sørge for at også de kommer fra det med æren i behold. Dette er en balansegang som kan virke helt håpløs, men går man dypt i seg selv kan vi klare akkurat det . Når Jesus viste seg gjennom disiplenes sterke åndskraft, var de både redde og følte skyldsfølelse. Jesus var død og deres sorg og skyldfølelse styrte sinnene deres. Jesus ville få dem til å forstå at de var fullstendig tilgitt, og at han ville at de skulle tilgi seg selv. Isteden for å minne dem om hva de hadde gjort, gikk han utfra at alt var bra. ”Liksom Faderen har sendt meg, sender jeg dere” står det i Johannes 20, 21. Det gav disiplene verdighet. Det viste at ingenting av det som var skjedd kunne endre hans planer. Jesus hadde allerede gitt en sånn forvarsel til Peter, fornektelsen gjennom engelens hilsen: ”Men gå av sted og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se Han, slik han sa til dere” står det i Markus 16, 7. Men de hadde sviktet han alle og flyktet. De var ikke tilstede ved korsfestelsen av frykt. De følte seg ytterst uverdige. Men så viste Jesus seg og forsikret dem om de skulle bringe hans livsverk videre.
Jeg kan ikke bevise at Peter hadde tilgitt seg selv, men jeg går ut i fra at han gjorde det.
Når vi er fri for selvrettferdighet og stolthet, kan Gud komme og utføre noen gjennom oss. Eksemplet med disiplene etter Jesu død er en veldig viktig lignelse for meg. Jeg tror på den slik jeg tolker den. Jeg tror ikke på oppstandelsen, men på åndskraften hvor Jesus viser sin kjærlighet og veiledning, slik han gjorde for disiplene og slik jeg kjenner det gjennom min åndskraft.
Beviset på at jeg ikke har tilgitt meg selv er at jeg føler skyldfølelse. Av og til skammer jeg meg og fungerer ikke effektivt selv om jeg har bekjent min synd for Gud. Hvis det er slik, hvis jeg fortsatt går rundt med dårlig samvittighet for noe, selv om jeg har bekjent min synd til Gud, da tyder det på at jeg ikke har tilgitt meg selv fullt ut. Jeg er bundet til en skyldfølelse som Gud har vasket bort, og kan dermed ikke glede meg over tilgivelsen. Det er en vanskelig balansegang, fordi jeg ikke klarer å stanse tankene, fordi jeg føler feil med å tilgi noen jeg ikke kan forsone meg med. Men jeg må, jeg må komme til et punkt hvor jeg kjenner at Gud har visket vekk den følelsen. Jeg kan aldri gi slipp på den tanken.
”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, og han tilgir oss syndene og renser oss for all urett” står det i 1. Johannes brev 1, 9.
Hvis jeg har bekjent mine synder, må jeg gripe dette løftet med begjærlighet – og tilgi meg selv. Det er nettopp det Gud vil jeg skal gjøre. Jeg tenker raskt litt bastant på dette: Den som ikke kan tilgi seg selv, er et ulykkelig menneske. Da blir også tilgivelsen av andre vanskelig.
Mennesker som ikke kan tilgi, er ofte preget av egen skam og må undertrykke den og overføre den på andre. En ting er i hvert fall sikkert, at den som er plaget av skyld, vil være den første til å legge skylden på andre. Det er ikke alltid mulig å si hva som kommer først, om min tilgivelse av andre gjør det lettere å tilgi meg selv, eller om tilgivelsen av meg selv hjelper meg å tilgi andre. Uansett tenker jeg sånn: Tilgivelsen er ikke hel før jeg har gjort begge der.
Jesus sa om tilgivelse: Han sa også: Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Hvis vi ikke av hjertet tilgir, vil vi selv ikke bli tilgitt.
Tilgivelse er et valg, hele livet består av valg. Guds kjærlighet fjerner ikke bare en liste over andres feil, den fjerner også en liste over egen fortreffelighet. Så jeg sier til meg selv, hvis jeg lar være å ta fram krenkelsen, vil et minne om den etter hvert svekkes og min sinnsro bevares.
Tanker har jeg mye av, kanskje av og til litt for mange, men noe er kanskje ok å dele med andre.
Jeg tar sjansen. Å tilgi seg selv er et svært viktig punkt, og det å være ærlig på det er ikke lett. Når det å tilgi andre har jeg nok kommet et godt stykke på vei. Det er nok litt feil hvis jeg bastant sier nå at jeg kan tilgi meg selv og andre.
Å tilgi seg selv vil si å være fylt av en kjærlighet som ikke gjemmer på sine feil. En slik kjærlighet er som sagt noe man velger, men det er ingen enkel sak å gjøre et slikt valg. En ting er å klare det i forhold til andre, noe helt annet er å gjøre det med seg selv. Noe som gjør dette vanskelig, er at en glemmer at også det å tilgi selv er en livslang øvelse. På samme måte som jeg må tilgi andre hver dag – det er derfor jeg leser Lukas 6, 37 – må jeg også hver dag tilgi meg selv.
Jeg må mange ganger minne meg selv på hvorfor jeg må tilgi dem som har såret meg, og hvor hvorfor jeg må gjøre det daglig. Det er fordi jeg så ofte henter fram igjen krenkelsen. Det opprører meg at de som har gjort meg noe vondt ikke må svare for det dem har gjort, og så blander Satan seg inn og vil utnytte min svakhet. Det er derfor jeg jeg stadig må fornye min beslutning om å tilgi og sørge for at jeg ikke blåser liv i minnene om andres feil. Dette er på mange måter en daglig prosess. Slik er det også med det å tilgi seg selv. Ingen mennesker er feilfri. Jeg kan ofte våkne opp til minnene om gamle feil og inderlig ønske at hele var ugjort, spesielt dumheter jeg slapp å svare for. Det onde elsker å blande seg inn og spille på vår skyldfølelse. Derfor er det å tilgi seg selv et like krevende og livslangt prosjekt som det å tilgi andre.
Akkurat som jeg frykter at andre kan tilgi seg selv urettmessig, er jeg redd for at jeg selv også kan gjøre det. Når Gud setter meg fri, får jeg oppreisning. Når jeg vidrefører en slik tilgivelse til andre, må jeg sørge for at også de kommer fra det med æren i behold. Dette er en balansegang som kan virke helt håpløs, men går man dypt i seg selv kan vi klare akkurat det . Når Jesus viste seg gjennom disiplenes sterke åndskraft, var de både redde og følte skyldsfølelse. Jesus var død og deres sorg og skyldfølelse styrte sinnene deres. Jesus ville få dem til å forstå at de var fullstendig tilgitt, og at han ville at de skulle tilgi seg selv. Isteden for å minne dem om hva de hadde gjort, gikk han utfra at alt var bra. ”Liksom Faderen har sendt meg, sender jeg dere” står det i Johannes 20, 21. Det gav disiplene verdighet. Det viste at ingenting av det som var skjedd kunne endre hans planer. Jesus hadde allerede gitt en sånn forvarsel til Peter, fornektelsen gjennom engelens hilsen: ”Men gå av sted og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se Han, slik han sa til dere” står det i Markus 16, 7. Men de hadde sviktet han alle og flyktet. De var ikke tilstede ved korsfestelsen av frykt. De følte seg ytterst uverdige. Men så viste Jesus seg og forsikret dem om de skulle bringe hans livsverk videre.
Jeg kan ikke bevise at Peter hadde tilgitt seg selv, men jeg går ut i fra at han gjorde det.
Når vi er fri for selvrettferdighet og stolthet, kan Gud komme og utføre noen gjennom oss. Eksemplet med disiplene etter Jesu død er en veldig viktig lignelse for meg. Jeg tror på den slik jeg tolker den. Jeg tror ikke på oppstandelsen, men på åndskraften hvor Jesus viser sin kjærlighet og veiledning, slik han gjorde for disiplene og slik jeg kjenner det gjennom min åndskraft.
Beviset på at jeg ikke har tilgitt meg selv er at jeg føler skyldfølelse. Av og til skammer jeg meg og fungerer ikke effektivt selv om jeg har bekjent min synd for Gud. Hvis det er slik, hvis jeg fortsatt går rundt med dårlig samvittighet for noe, selv om jeg har bekjent min synd til Gud, da tyder det på at jeg ikke har tilgitt meg selv fullt ut. Jeg er bundet til en skyldfølelse som Gud har vasket bort, og kan dermed ikke glede meg over tilgivelsen. Det er en vanskelig balansegang, fordi jeg ikke klarer å stanse tankene, fordi jeg føler feil med å tilgi noen jeg ikke kan forsone meg med. Men jeg må, jeg må komme til et punkt hvor jeg kjenner at Gud har visket vekk den følelsen. Jeg kan aldri gi slipp på den tanken.
”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, og han tilgir oss syndene og renser oss for all urett” står det i 1. Johannes brev 1, 9.
Hvis jeg har bekjent mine synder, må jeg gripe dette løftet med begjærlighet – og tilgi meg selv. Det er nettopp det Gud vil jeg skal gjøre. Jeg tenker raskt litt bastant på dette: Den som ikke kan tilgi seg selv, er et ulykkelig menneske. Da blir også tilgivelsen av andre vanskelig.
Mennesker som ikke kan tilgi, er ofte preget av egen skam og må undertrykke den og overføre den på andre. En ting er i hvert fall sikkert, at den som er plaget av skyld, vil være den første til å legge skylden på andre. Det er ikke alltid mulig å si hva som kommer først, om min tilgivelse av andre gjør det lettere å tilgi meg selv, eller om tilgivelsen av meg selv hjelper meg å tilgi andre. Uansett tenker jeg sånn: Tilgivelsen er ikke hel før jeg har gjort begge der.
Jesus sa om tilgivelse: Han sa også: Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Hvis vi ikke av hjertet tilgir, vil vi selv ikke bli tilgitt.
Tilgivelse er et valg, hele livet består av valg. Guds kjærlighet fjerner ikke bare en liste over andres feil, den fjerner også en liste over egen fortreffelighet. Så jeg sier til meg selv, hvis jeg lar være å ta fram krenkelsen, vil et minne om den etter hvert svekkes og min sinnsro bevares.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar