Livet i Kristus

Jesu liv gir den kristne oppriktig glede, det er ingen religiøs plikt. Akkurat som et menneske blir frelst ved tro, slik blir også et seirende kristenliv virkelig ved tro. Jesus er vårt liv.

1. Kor, 15,56 sier at "det som gir synden kraft, er loven.". Fokus på regler og påbud kommer aldri til å føre til lydighet, men stimulerer til ulydighet.

Paulus gjorde dette veldig klart i Romerbrevet 7, 5-6: "For da vi levde etter kjødet, virket de syndige lystene, de som ble vekket ved loven, i våre lemmer, slik at vi bar frukt for døden. Men nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle tjeneste". Dette er for meg det mest betryggende og herlige med det å være frelst i Kristus.

 

Mange kristne er svært opptatt av loven. Deres oppfatning av et seirende kristenliv er å unngå å gjøre det som er galt og i stedet gjøre det som er rett. Ofte kaster de seg over Bibelen for å finne ut alt hva de må slutte med og andre ting de må begynne å gjøre. De er helt fokusert på reglene i kristenlivet. De vil gjerne få vite hva de kan gjøre og hva de ikke kan gjøre, og likevel være ”godt likt” i Guds øyne. Bare de gjør de riktige tingene, finner de riktige svarene vil de vokse åndelig og glede seg over et seirende kristenliv. Bygger ditt kristenliv på at Gud først og fremst ser på deg hvordan du lever? I så fall kan du melde deg inn i den ”loviske klubben”. Gud er ikke opptatt av regler, men av fellesskap. Når du virkelig skjønner hvilket forhold du har til Gud, vil dette med reglene lett ordne seg. Men når du fokuserer på reglene, kommer du helt sikkert til å lide åndelig nederlag. Den dagen jeg selv tok et oppgjør med mitt kristenliv var dagen da jeg skjønte at i nåde hviler jeg i Kristus. Loven sier: ”Du må, du bør”, mens nåden sier: ”Jeg vil, jeg ønsker”.

Det finnes mennesker som går i kirken, preker, underviser i bibelgrupper, synger, ber, pugger bibelsitater og gjør utallige andre ting som de tror Gud venter av dem, uten at det finnes det aller minste åndelig liv i det de gjør. Når mennesker bygger hele livs stilen sin rundt en lang liste av ting en tror en må gjøre, blir man til slutt utslitt, både åndelig, følelsesmessig og fysisk.

Når vi daglig begynner å oppleve at Kristus ER vårt liv, blir alle de sidene ved kristenlivet som før var lov nå et naturlig uttrykk for hans overflod av liv. Vi er ikke lenger bundet av loven. Nå er vi bare bundet til en person, Jesus Kristus.

Den store sannheten som mange ærlige og oppriktige kristne ennå ikke har sett, er at frelsen er en gave som har to sider: Frihet fra syndens straff og frihet fra syndens kraft. Det var gaven vi fikk når vi tok imot Jesus Kristus som vår frelser. Det er sannheten som gjør nåden stor.

Jeg lever etter en "ny lov" som heter Livets Ånd i Kristus Jesus. Livet kommer fort, men med en fast tro i Kristus er jeg istand til å møte det.

Kjernen i kristenlivet er ikke å gjøre, men å være. Kristenlivet er Kristi liv.

 

La Guds lys skinne

I dag var jeg på gudstjenesten i Sveta George crkva her i Herceg Novi. Denne gangen var det forberedt, vanligvis er mine kirkebesøk spontane, men denne søndagen var det planlagt og for første gang med «engelsk oversatt jukselapp over liturgien». I ortodokse kirker er det alltid nattverd, noe som jeg alltid opplever som noe spesielt, med en høy faktor av verdighet og i sterkt nærvær av Kristus. Etter gudstjenesten satte vi oss ned ved en nærliggende kafe, noe som også er veldig vanlig, for å skravle om alt og ingenting. I dag ble snakket mye om nestekjærligheten, noe alle er veldig opptatt av her, og som de er veldig opptatt av å etterleve. I et land hvor den matrielle overfloden er liten, slår det meg alltid hvor enormt menneskene stiller opp for hverandre her, og ikke minst det å kunne dele av den «overflod» de selv mener å ha. Når tankene går tilbake på mitt eget liv i Norge, ja så blir jeg nesten flau over hvor langt den materielle bevissthet har festet seg, og hvor lite mange bryr seg om andre. Dette med nestekjærlighet i Norge har snart skrumpet inn til å bli gode festtaler, fine ord i kirken og velmenende innlegg i menighetsbladene. Den praktiske gjennomføringen uteblir. Jeg opplever det også på facebook og i blogger. Vi har meninger og vi har tanker, gode tanker og gode meninger, men hvor mye ligger bak alt dette, og hvor mye har dette med var tro og liv i Kristus? Jeg har mange ganger tatt et oppgjør med meg selv og min egen selvgodhet, samtidig som jeg vet at jeg er både frittalende og fyrer løs når urettferdighet melder seg, eller når jeg leser og ser på TV all den urett mennesker blir utsatt for, sultekatastrofer osv.. Holdningen «jeg vil jo gjerne hjelpe, men hvordan» eller «jeg har nok med de rundt meg» er kanskje det som opprører meg mest, og da mener jeg også meg selv. Kristne er ikke noe flinkere enn andre, mange lar kjødet komme foran Kristus daglig og tror det holder med en bønn om tilgivelse. Skal vi la Guds lys skinne må man faktisk gjøre noe med det, og løsningen er å ta Kristus på alvor.


Vi må hele tiden gi fra oss «kjærligheten til verden» slik at vi kan vise «Guds kjærlighet til verden» leste jeg i en bok for en tid siden. Setningen dukket opp i hodet mitt idag. Tenk hvor stor sannhet som ligger akkurat i den setningen. Vi vet jo at vi er i en vedvarende prosess hele tiden fordi vi blir konstant fristet, avsporet og tiltrukket av det verden har å tilby. Er det da rart at nestekjærligheten nesten forsvinner i både handling og ord? Alt for ofte sier vi at vi elsker Gud, men ved våre valg viser vi at vi elsker oss selv og livets handlinger enda mer. Det var akurat dette som gled inn i tankene mine på vei. Det er akkurat her jeg har kommet til et viktig veiskille i livet mitt. Nemlig å prioritere annerledes, ikke med å snu livet mitt opp ned, men å la Kristus bli enda mer sentral, ja sentralt i alt jeg gjør og ikke gjør. Måten vi mennesker prioriterer på gjenspeiler i hvilken grad Gud er den du elsker mest og om Gud er førstevalget i livet ditt. Følgende bibelvers undersktreker akkurat dette, hentet fra 1. Johannes brev, 2, 15: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg». Jeg blir ikke lenger overrasket over at Gud tillater kriser eller vanskeligheter i livet mitt, at Gud utfordrer meg. Det har rett og slett hjulpet meg til å bli avhengig av Ham hele tiden. Dette har jeg jeg visst hele tiden siden jeg møtte Jesus, men Guds frelsesplan i meg måtte modnes, og det tok tid, akkurat som alle type modningsprosesser gjør. Derfor skal man aldri være redd for å gi fra seg tunge byrder og alt som villeder deg, det å finne hvilen i nåden er å finne Kristus som den eneste og riktige sannhet. Mange kristne leter seg vill på å finne de rette bibelversene og de rette tolkningene, de opparbeider et stress, bønner blir stress og den loviske tenkningen tar overhånd. Nå mener jeg ikke at man skal slutte å lese i bibelen, men den dagen man virkelig vandrer i nåden så faller dette på plass, gjennom og hvile i Kristus. Det tok lang tid som kristen før jeg akkurat kom til det punktet. Derfor blir jeg ikke villedet, prøver å finne svar utenfor Bibelen eller suger i meg all verdens tilleggsteologi, fordi jeg vet, uten stress at Jesus er den eneste sannheten, den eneste veien og det eneste livet. Hans åndskraft i meg sørger for at min sjel alltid er der den skal være, fokuset på Kristus som den eneste sanne frelse. Derfor deler jeg alle kriser med han, fordi Gud vil bevare meg og holde meg oppe. Han har gitt begrepet nestekjærlighet et innhold, som jeg etter beste evne etterfølger, i alt. Kristus spaserer ikke ved siden av meg eller holder meg i hånden på livets vei, Kristus lever i meg, og jeg lever i Kristus. Uten hans Ånd ville jeg vært fortapt, et liv uten ånelig kraft er for meg like utenkelig som om jeg hadde hugget av meg hånden fordi den var veien.


Romerbrevet 8,28: «Og vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje». Det var det dagens gudstjeneste handlet om. Det var dette som opptok oss på kafen etterpå. Ivrig fant vi ut små og store ting som vi faktisk kunne gjøre for å ære Gud, med å bli enda mer beviste på nestekjærligheten og handle i Jesu Kristi ånd.
Den første delen av bibelverset i Romerbrevet er lett å ta til seg, men vi må legge like stor vekt på den andre delen og huske at det er vårt kall, men hans hensikt (dem han har kalt etter sin frie vilje).

Min bønn idag:
Takk gode Gud for den støtten du gir meg,
og hjelper meg når livet er vanskelig.
Lær meg hvordan jeg best kan gi av meg selv,
til medmennesker som trenger det og fortjener det.
I Jesu navn, Amen.

LA GUDS LYS SKINNE I VERDEN

Hvilken virkning har Jesu Kristi lære på deg?

Et viktig spørsmål vi alle bør stille oss er: : Hvilken virkning har det Jesus lærte oss, på meg personlig?
Jesus tok opp mange forskjellige temaer, og de verdifulle rådene han gav, kan berøre alle sider ved ens liv. Det er viktig å tenke etter hva Jesus sa om å prioritere riktig, bygge opp et vennskapsforhold til Gud, bevare et godt forhold til andre, løse problemer og la være å ty til vold.
Dagens hektiske verden krever så mye av vår tid og våre krefter at åndelige ting ofte skyves til side. Tenk for eksempel på en mann i 20-årene som vi kan kalle Arne. Han liker å snakke med andre om åndelige spørsmål og setter pris på det han lærer av det. Men han sier: "Jeg har bare ikke tid til å ha slike samtaler så ofte. Jeg jobber seks dager i uken. Søndagen er den eneste dagen jeg har fri. Og etter at jeg har gjort alt det jeg må gjøre, er jeg for trett".
Hvis du står overfor et lignende dilemma, kan noe Jesus pekte på i Bergprekenen, være til hjelp for deg.

Jesus sa til alle dem som hadde samlet seg for å høre på ham: "Slutt med å være bekymret for deres sjel, med hensyn til hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, eller for kroppen, med hensyn til hva dere skal ha på dere. Betyr ikke sjelen mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se oppmerksomt på himmelens fugler, for de sår ikke og høster ikke, og samler ikke i forrådhus; deres himmelske Far før dem likevel. Er ikke dere mer verd enn de? Vær derfor aldri bekymret og si: ’Hva skal vi spise?’, eller: ’Hva skal vi drikke?’, eller: ’Hva skal vi kle oss med?’ For det er alt dette nasjonene ivrig jager etter. Deres himmelske Far vet jo at dere trenger alt dette. Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg" (Matteus 6, 25—33).
Jesus lovte at hvis vi prioriterer riktig og setter åndelige ting først, vil Gud sørge for at andre behov blir dekket. Så her lærer Jesus oss at vi må sette de rette ting først i livet. Å følge dette rådet fører til lykke, for "lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov" (Matteus 5, 3).

Bygg opp et vennskapsforhold til Gud
De som er klar over at de har et åndelig behov, forstår at de må bygge opp et godt forhold til Gud. Tenk over hvordan vi bygger opp et godt forhold til en person? Prøver vi ikke å bli bedre kjent med vedkommende? Vi må ta oss tid til å finne ut hva han tror og mener, hvilke evner han har, hva han har gjort, og hva han liker og ikke liker. Det samme er tilfellet når vi skal bygge opp et vennskapsforhold til Gud. Vi må ha nøyaktig kunnskap om ham. Da Jesus bad til Gud angående disiplene, sa han:  "Dette betyr evig liv, at de stadig tilegner seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham som du har utsendt, Jesus Kristus" (Johannes 17,3). Ja, for å komme i et fortrolig forhold til Gud må vi bli kjent med ham. Den eneste kilden til slik kunnskap er Guds inspirerte Ord, Bibelen. (2. Timoteus 3,16).
Vi må altså sette av tid til å studere Skriftene, vi må bli kjent med hans ord.

Kunnskap i seg selv er ikke nok. Jesus sa: "De (hans disipler) har holdt ditt ord" (Johannes 17, 6).
I tillegg til at vi må få kunnskap om Gud, må vi handle i samsvar med det vi lærer. Hvordan kan vi ellers bygge opp et vennskapsforhold til Gud? Kan vi egentlig forvente at vårt vennskap med noen skal utvikle seg, hvis vi med vilje handler stikk i strid med den andres meninger og prinsipper? Vi bør derfor la Guds meninger og prinsipper lede oss i alt vi gjør i livet. Mange tar den lettvinte varianten, "synder jeg så får jeg tilgivelse, hver gang". Bryter vi et løfte gang på gang ovenfor våre venner, mister vi tillitt, ja også vennskap. Slik kan også vårt forhold til Gud arte seg, hvis man ikke tar sin synd på alvor. Tilgivelse, nåden og kjærligheten Gud gir kan ikke gang på gang misbrukes, og like viktig er nestekjærligheten og barmhjertigheten. Alt dette betyr ikke at vi hverken skal bli regelstyrte eller loviske, men handle etter nåden.
La oss se på to slike prinsipper som kan anvendes på vårt forhold til andre mennesker.

Bevar et godt forhold til andre:
Jesus fortalte en gang sine tilhørere en kort historie for å lære dem et verdifullt prinsipp om mellommenneskelige forhold. Han fortalte om en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Men én av dem hadde en enorm gjeld, som han ikke hadde noen mulighet til å betale. Kongen gav ordre om at mannen og hans kone og barn skulle selges og gjelden betales. Slaven falt ned for ham og bad: "Vær tålmodig med meg, så vil jeg betale alt tilbake til deg". Kongen fikk medlidenhet med ham og ettergav ham gjelden. Da slaven gikk ut, fant han en medslave som skyldte ham et lite beløp, og forlangte å få det tilbakebetalt. Medslaven bønnfalt ham om å vise barmhjertighet, men den første slaven fikk ham kastet i fengsel, inntil han hadde gjort opp for alt han skyldte. Da kongen fikk høre om dette, ble han harm og spurte: "Burde ikke du ha vist din medslave barmhjertighet, slik jeg også viste deg barmhjertighet?" Kongen sørget for at den ubarmhjertige slaven ble sittende i fengsel inntil han hadde betalt tilbake alt han skyldte.
For å vise sine tilhørere hva de kunne lære av denne historien, sa Jesus: "På samme måte vil også min himmelske Far behandle dere hvis dere ikke hver især av hjertet tilgir deres bror".
(Matteus 18, 23—35).

Som ufullkomne mennesker har vi mange feil og mangler. Vi vil aldri kunne gjøre opp for den enorme gjelden vi står i til Gud fordi vi synder mot ham. Det eneste vi kan gjøre, er å be ham om ettergivelse, eller tilgivelse. Gud er villig til å tilgi oss alle våre feil, forutsatt at vi tilgir våre brødre de feilene de begår mot oss. Vi må vise tilgivelsen, nåden og nestekjærligheten at vi faktisk mener det vi sier og gjør. Jesus lærte også etterfølgerne: "Tilgi oss vår skyld, som vi også har tilgitt våre skyldnere" (Matteus 6,12).
Lever vi i troen slik den er ment, ja så bevarer vi et godt forhold til Gud.

Finn årsaken til problemene
Jesus hadde svært god innsikt i den menneskelige natur. Han viste hvor viktig det er at vi løser problemer ved å fjerne årsaken til at de oppstår. Tenk over disse to eksemplene:
Jesus sa: "Dere har hørt at det ble sagt til dem i gammel tid: ’Du skal ikke myrde; og enhver som begår et mord, skal stå til regnskap overfor domstolen.’ Men jeg sier dere at enhver som fortsetter å være vred på sin bror, skal stå til regnskap overfor domstolen". (Matteus 5, 21 - 22) Jesus viste her at mord har en årsak som stikker dypere enn selve voldshandlingen. Årsaken ligger i den holdning morderen utvikler i hjertet. Hvis folk unnlot å la bitre følelser og sinne få tårne seg opp, ville voldshandlingene ta slutt. Tenk over hvor mange blodsutgytelser som kunne ha vært unngått hvis dette var blitt fulgt!

Legg merke til hvordan Jesus trenger til bunns i et annet problem som forårsaker mye hjertesorg. Han sa til folkemengden: "Dere har hørt at det er blitt sagt: ’Du skal ikke begå ekteskapsbrudd.’ Men jeg sier dere at enhver som fortsetter å se på en kvinne for å nære lidenskap for henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte. Hvis nå ditt høyre øye får deg til å snuble, så riv det ut og kast det fra deg". (Matteus 5, 27—29) Jesus viste at årsaken til problemet stikker dypere enn selve den umoralske handlingen. Årsaken til problemet er det som går forut for handlingen — umoralske lyster. Hvis en person lar være å dvele ved upassende ønsker og på den måten "river dem ut" av sitt sinn, vil han overvinne en eventuell tilbøyelighet til umoralsk oppførsel. Tanker i seg selv er ikke synd, men utløser den handlingen, ja så synder man. Jesus viser oss her hvor viktig det er å kunne styre sine lyster, slik at kjødet ikke tar over, og den åndelige styrke taper. Derfor er det viktig å finne årsaken til problemene eller handlingen, slik at den overvinnes før den utløses.

Kristus har lært meg å handle i samsvar med hans ord. Det betyr ikke at jeg er syndefri, men at jeg går veien sammen med Kristus.

Det startet med barnetroen

"Jeg har min barnetro" Dette er en velkjent uttalelse mange kjendiser gir til blader og aviser når de blir intervjuet om deres forhold til kristendommen. Hva vil det si å ha sin barnetro?
Hva folk, som for eksempel kjendiser, mener når de snakker om sin barnetro, kan nok variere. Noen understreker hvor viktig troen er i deres daglige virke, mens andre holder seg kun til sitatet ”jeg har min barnetro” uten å kommentere det noe ytterligere.

Vi kan si noe generelt om barnets tro, barnslig tro og om å vokse til tro. Jesus fremhever barnets tro som forbilledlig, og sier til de voksne at ”den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det (Lukas 18,17)”. Å tro er først og fremst å ta imot, uten å vise til hva en fortjener. Guds rike er for dem som innrømmer sin hjelpeløshet og avhengighet så de lar Jesus Kristus slippe til. Dette kan være vanskelig for voksne, fordi vi har vanskelig for "bare å ta imot". Derfor må vi bli som barn.

Det betyr ikke at vi skal forbli barnslige, umyndige eller stanse troen på et barnestadige. I Bibelen står det mye om å vokse i troen. Parallelt med at vi vokser som mennesker, får kunnskap, erfaring og innsikt i mange ting, skal også troen vokse. Det skjer ved at vi lærer Gud å kjenne, blir mer glad i ham, ser hva Jesus Kristus har gjort for oss m.m. Å vokse i troen betyr ikke å bli mer selvstendig og selvsikker, men mer avhengig, ydmyk og lydig. Det betyr at Jesus Kristus i våre hjerter, til alle tider og uavhengig av vår livssituasjon og ståsted.

Hvis de som uttaler seg om barnetro ønsker å forbli barnslige, holde de utfordrende sider ved kristen tro og liv unna, eller ikke ønsker å lære Gud bedre å kjenne, samt ha kristendommen som en ekstra sikkerhet i tilfelle -, ja, da er de langt unna det bibelske ideal for en troende. Dessuten går de glipp av spennende erfaringer, glede og fred som Gud gir dem som går tett med ham og ønsker å ta ham på alvor i livet sitt.
Her kommer jeg til noe som alltid har vært viktig for meg. Jeg har aldri klart å bremse troen min. Jeg har hele tiden ønsket å utvide kunnskapen og kjenne Gud på ordentlig. Jeg har valgt side, jeg gjorde det som liten. Jeg valgte Jesus og jeg valgte å tro på Gud. Det var et viktig utgangspunkt i min søken, i mitt hjerte, å finne min sannhet om mitt kristne livssyn. Da Jesus viste seg for meg skjønte jeg også hvilken start det var å ha sin barnetro, før frelsen kom. Min søken har aldri stanset, hele tiden har Jesus blitt med meg, og Gud har holdt meg inntil seg, gjennom sin nåde, kjærlighet og fredstanke. Gud øser ut sin godhet, på den måten har jeg aldri vært i tvil. Jeg kan stole på Gud, uansett hva. Derfor har åndskraften i meg aldri stanset, men vokst seg sterkere, helt siden Jesus talte til meg, på et tidspunkt hvor frustrasjonene var dype, min søken var på bristepunktet og ungdomsopprøret var startet.

 ”Gi aldri fra deg din overbevisning sa han", for deg er jeg den gudommelige følgesvenn, som aldri forlater ditt hjerte”. Jesus hentet meg opp igjen, jeg kjente jeg tenkte riktig. Han døde på korset for oss, for alle menneskene – og for meg. Han sto opp igjen og med sin guddommelige kraft kunne han forbli i menneskene, gi sin kjærlighet slik at den kristne tro hele tiden kunne helbrede seg selv, i Guds nåde, ord og handling. Da Jesus døde gikk hans ånd over til menneskene og han kunne vandre hjem til sin Himmelske Far, slik alle mennesker gjør når de dør og finner veien til evigheten.

Jeg har aldri kjent den sterke kraften så åpen, som den dagen jeg kunne si: Jesus døde på korset, drept av romerne som en opprører, godt hjulpet av jødiske yppersteprester og fariseere, som gjennom sin slue plan fikk folket til å vende seg vekk fra Jesus Kristus. Derfor er oppstandelsen for en meg en bibelsk trøst og sannhet for alle som tok feil den dagen – de fornektet at Guds sønn var kommet. Jesus var Guds sønn. Jeg takker Jesus for at all tvil forsvant den dagen, og at jeg aldri igjen ville føle at Jesus forlot meg. Jesus er min viktigste hjelper, og Gud beskytter oss alle. Gud er allmektig, fylt med nåde, fred, rettferdighet og barmhjertighet. Og størst av alt, tilgivelsen, nåden og kjærligheten.

En rask vandring, men for meg startet det med barnetroen, den fikk lov å vokse, den fikk lov til utfordre og bli utfordret, men det viktigste forble i hjertet den dagen for 36 år siden – JESUS KRISTUS.

Tilgivelse - det å tilgi seg selv.

 

Å tilgi seg selv er et svært viktig punkt, og det å være ærlig på det er ikke lett. Når det gjelder å tilgi andre har jeg nok kommet et godt stykke på vei. Det er nok litt feil hvis jeg bastant sier nå at jeg kan tilgi meg selv.

 

Å tilgi seg selv vil si å være fylt av en kjærlighet som ikke gjemmer på sine feil. En slik kjærlighet er noe man velger, men det er ingen enkel sak å gjøre et slikt valg. En ting er å klare det i forhold til andre, noe helt annet er å gjøre det med seg selv. Noe som gjør dette vanskelig, er at en glemmer at også det å tilgi selv er en livslang øvelse. På samme måte som jeg må tilgi andre hver dag, (det er derfor jeg har Lukas 6, 37 som en viktig preferanse) må jeg også hver dag tilgi meg selv.

 Jeg må mange ganger minne meg selv på hvorfor jeg må tilgi dem som har såret meg, og hvor hvorfor jeg må gjøre det daglig. Det er fordi jeg så ofte henter fram den vonde krenkelsen. Det opprører meg at de som har gjort meg noe vondt ikke må svare for det dem har gjort, og så blander det onde seg inn og vil utnytte min svakhet. Det er derfor jeg stadig må fornye min beslutning om å tilgi og sørge for at jeg ikke blåser liv i minnene om andres feil. Dette har på mange måter blitt en daglig prosess. Slik er det også med det å tilgi seg selv. Ingen mennesker er feilfri. Jeg kan ofte våkne opp til minnene om gamle feil og inderlig ønske at hele var ugjort, spesielt dumheter jeg slapp å svare for. Satan elsker å blande seg inn og spille på vår skyldfølelse Derfor er det å tilgi seg selv et like krevende og livslangt prosjekt som det å tilgi andre.

 Akkurat som jeg frykter at andre kan tilgi seg selv urettmessig, er jeg redd for at jeg selv også kan gjøre det. Når Gud setter meg fri, får jeg oppreisning. Når jeg vidrefører en slik tilgivelse til andre, må jeg sørge for at også de kommer fra det med æren i behold. Dette er en balansegang som kan virke helt håpløs, men går man dypt i seg selv kan man klare akkurat dette . Når Jesus viste seg for disiplene, var de både redde og følte skyldsfølelse. Jesus var død og deres sorg og skyldfølelse styrte sinnene deres. Jesus ville få dem til å forstå at de var fullstendig tilgitt, og at han ville at de skulle tilgi seg selv. Isteden for å minne dem om hva de hadde gjort, gikk han utfra at alt var bra. ”Liksom Faderen har sendt meg, sender jeg dere” står det i Johannes 20, 21. Det gav disiplene verdighet. Det viste at ingenting av det som var skjedd kunne endre hans planer. Jesus hadde allerede gitt en sånn forvarsel til Peter, fornektelsen gjennom engelens hilsen: ”Men gå av sted og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se Han, slik han sa til dere” står det i Markus 16, 7. Men de hadde sviktet han alle og flyktet. De var ikke tilstede ved korsfestelsen av frykt. De følte seg ytterst uverdige. Men så viste Jesus seg og forsikret dem om de skulle bringe hans livsverk videre. Jeg kan ikke bevise at Peter hadde tilgitt seg selv, men jeg går ut i fra at han gjorde det.

Når vi er fri for selvrettferdighet og stolthet, kan Gud komme og utføre noe gjennom oss. Eksemplet med disiplene etter Jesu død er en veldig viktig lignelse for meg. Jesus viser sin kjærlighet og veiledning, slik han gjorde for disiplene og slik jeg kjenner det gjennom min åndskraft og det å leve i Kristus. 

 

 Beviset på at jeg ikke har tilgitt meg selv er at jeg føler skyldfølelse. Av og til skammer jeg meg og fungerer ikke effektivt selv om jeg har bekjent min synd for Gud. Hvis det er slik, hvis jeg fortsatt går rundt med dårlig samvittighet for noe, selv om jeg har bekjent min synd til Gud, da tyder det på at jeg ikke har tilgitt meg selv fullt ut. Jeg er bundet til en skyldfølelse som Gud har vasket bort, og kan dermed ikke glede meg over tilgivelsen. Det er en vanskelig balansegang, fordi jeg ikke klarer å stanse tankene, fordi jeg føler feil med å tilgi noen jeg ikke kan forsone meg med. Men jeg må, jeg må komme til et punkt hvor jeg kjenner at Gud har visket vekk den følelsen. Som vi leser i Bibelen: ”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, og han tilgir oss syndene og renser oss for all urett (1. Johannes, 1.9)”. Hvis jeg har bekjent mine synder, bør jeg gripe dette løftet hundre prosent – og tilgi meg selv. Det er nettopp det Gud vil jeg skal gjøre. Jeg tenker raskt litt bastant på dette: Den som ikke kan tilgi seg selv, er et ulykkelig menneske. Da blir også tilgivelsen av andre vanskelig.

 Mennesker som ikke kan tilgi, er ofte preget av egen skam og må undertrykke den og overføre den på andre. En ting er i hvert fall sikkert, er at den som er plaget av skyld, vil være den første til å legge skylden på andre. Dette ligger i menneskets natur. Tilgivelse kan være vanskelig, noen velger også å legge den byrden over på Gud. Da blir tilgivelsen feil og man skyver bort sitt ansvar i tilgivelsen. Tilgivelsen ligger i en selv, den kan ikke fraskrives. Kristus skal ikke tilgi for oss, men gi oss tilgivelsen. I Bibelen leser vi: ”Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen kan tilgi dere deres overtredelser. Men om dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi dere overtredelsene deres (Matteus 11, 25-26)”. Dette er viktig, det er tvilsomt at en person som ikke kan tilgi andre noensinne har opplevd Guds tilgivelse av sine egne synder. Med andre ord, tilgivelsen må være hel.

 Det er ikke alltid mulig å si hva som kommer først, om min tilgivelse av andre gjør det lettere å tilgi meg selv, eller om tilgivelsen av meg selv hjelper meg å tilgi andre. Uansett tenker jeg sånn: Tilgivelsen er ikke hel før jeg har gjort begge der.

 

 Jesus sa om tilgivelse:
Hvis vi ikke av hjertet tilgir, vil vi selv ikke bli tilgitt. Han sa også: Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.

 Tilgivelse er et valg, hele livet består av valg. Guds kjærlighet fjerner ikke bare en liste over andres feil, den fjerner også en liste over egen fortreffelighet.

 Så jeg sier til meg selv, hvis jeg lar være å ta fram krenkelsen, vil et minne om den etter hvert svekkes og min sinnsro bevares.

 

 

1.