Ha fokus på Kristus, ikke synden

Å konsentrere oss om de synder vi gjerne vil unngå, er en bombesikker måte å tape for kjødet på.
Som det står i Romerbrevet 8, 4-5: ”Slik ble lovens krav oppfylt i oss som ikke lever slik kjødet vil, men slik Ånden vil. De som lever slik kjødet vil, er bare opptatt av det som hører mennesker til. Men de som lever slik Ånden vil, er opptatt av det som hører Ånden til”. Vi skal være opptatt med Jesus, ikke med synden. Det er viktig å hele tiden ha fokuset på at hensikten med Kristus er at nådens rettferdighet blir oppfylt i oss, ved at Jesus kjærlighet får slippe til i oss. Guds vilje blir virkeliggjort hos en frelst i den grad han eller hun lar seg lede av Ånden og ikke av kjødet. Dette inkluderer et menneskes vilje, tanker og følelser. Det inkluderer også verdier, lyster og hensikter. Alt vi fokuserer på blir styrt, enten i retning av kjødet eller i retning av Ånden. Derfor er det viktig å bruke all tid på Jesus og ikke syndene.
Stikkordet er ”fokuser”.

Gud ønsker at hele vårt liv skal være fokusert på ham. Vårt sinn skal alltid være rettet mot Kristi Ånd. Når vi har blikket festet på Jesus, kommer vi til å få et liv som kjennetegnes av Guds fred. Hvis vi blir opptatt av synden, stimuleres en indre konflikt som før eller siden kommer til å gjøre oss til ”slave” av nettopp de syndene vi prøver å unngå. Nøkkelen til å overvinne kjødet er å vandre i Ånden.

Kjernen i å vandre i nåden er å la Kristus vandre gjennom oss. Det er den rekkefølgen Gud har satt opp for oss. Vi mennesker har ofte lett for å snu dette på hodet. Vi forsøker å overvinne kjødets lyst først, slik at vi kan vandre i nåden, i Kristus. Her må jeg si med en gang: Det nytter ikke å leve et ”rent liv” for å bli et åndelig menneske. Da har man ikke skjønt det å vandre i nåden og leve i Kristus. Det er umulig å gjøre ting omvendt av det Gud sier, og så lykkes. Det er kun Jesus Kristus liv inne i oss som vinner seier. Akkurat som hans død og oppstandelse frelste oss fra syndens straff, setter hans liv oss fri fra syndens makt så lenge vi blir i ham.

Vi mennesker blir ikke bedre ved kristen modenhet, åndelig krigføring eller noe annet. Det eneste som hjelper mot kjødet er å vandre i Ånden (nåden). Dette er noe jeg selv kjenner godt. Jeg har oppdaget at når jeg hviler i Ånden, lar livet mitt virkeliggjøre nådegaven, at jeg har alt jeg trenger i Kristus, vinner jeg seier. I det øyeblikket jeg ikke gjør det, lider jeg nederlag. Så enkelt er det. Jeg har møtt mange mennesker som mener jeg på den måten lever ”utenpå” det som er normal utvikling i samfunnet. Kanskje vil noen oppfatte meg sånn. Hvordan mennesker ser på meg er ikke det viktigste. Mitt liv som menneske på jorden kan aldri sidestille eller prioritere ned Kristus. Derfor er livet greit når jeg fokuserer på Jesus, ikke synden og hviler i hans nåde. 

Jo da, noen ganger virker kjødelige handlinger tiltrekkende, og det hender jeg gir etter for dem. Så er sagt. Vi er ikke syndefri, heller ikke jeg, mitt poeng er hvor vi retter fokuset.

Amerikaneren Charles Trumbull sa: Den store sannheten som mange ærlige og oppriktige kristne ennå ikke har sett, er at frelsen er en gave som har to sider, frihet fra syndens straff og frihet fra syndens kraft.

En kristen opplever dessverre ikke seier over synden ved å passe på å være opplagt og hengiven til Jesus. Det er Kristus selv som er vår makt over synden. Når vi lar han uttrykke sitt liv gjennom oss, vil vi stadig oftere seire over synd. Kristenlivet er jo først og fremst et fellesskap med Gud.

 Jesus gir oss ikke seier, han er vår seier. Seier er en gave.

Avrunder med to vers fra Hebr. 12, 1-2: Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.

 

 

"Frykt ikke" og himmelske sendebud (engler)

Et møte mellom himmelske sendebud kan oppfattes som overveldende og skremmende. Av den grunn finner englene det nødvendig å berolige med en anmodning om å ikke frykte. Flere bibelske personer blir møtt med dette uttrykket, for eksempel Hagar, Daniel, Maria (Jesu mor) og kvinnene ved Jesu grav.

 

 ”Frykt ikke” er med andre ord et utsagn som ikke skal skremme eller tvinge. Dessverre har det vært mange måter å bruke dette begrepet på. Man skal ikke tvinges eller skremmes til å tro, det kan gi et veldig feil bilde av hva frelsen egentlig er. Når man tar imot Jesus gjør man det i glede, den hellige ånd fyller hjertet slik at vi kan leve i Jesu kjærlighet. Derfor synes jeg det er viktig å legge vekt på at englene som himmelske sendebud bruker ”frykt ikke” for hverken å være overveldende eller skremmende.

Går man til de mange engledebatter og holdninger rundt engler i dag finner man veldig mye som jeg kaller ubibelsk og friktolkninger som ikke har noe med kristendommen eller frelsen og gjøre . De får en rolle, gjerne med tanke på kjærlighet og godhet som blir veldig feil. Englene er sendebud, ikke selvstendige vesener som styrer sine egne veier eller som man kan tilbe. Å gi engler en rolle som ikke er beskrevet i Bibelen er og bli feil.

Englenes rolle som sendebud er for å gi et viktig budskap. Derfor brukes ”frykt ikke” på en måte som ikke skal skremme, slik at når budskapet når det gis til dem som får det, kan lytte og ta imot uten å bli skremt eller bli urolig.

Alt er egentlig veldig fint beskrevet av kirkefaderen Augustin i følgende bønn:
Engler tjener Gud i himmelen.
Gi at vi må tjene deg på jorden.
Englene gjør deg ikke sorg i himmelen.
Gi at vi ikke må gjøre deg sorg på jorden.
Gud utfører nok sin vilje,
men når vi utfører Guds vilje, da skjer hans vilje i oss.

Et sterkt vitnesbyrd fra Vigdis Lillian Sporsem

Vigdis Lillian ble en kristen i 1991 og vokste opp med en mor som var sterkt troende og viet hele sitt liv i Kristus. Moren ble ofte sett på som en utenfor fellesskapet, men gjennom sin sterke tro viste hun sin styrke gjennom sitt engasjement for de utslåtte i samfunnet. Hun forfattet en sterk bok som heter ”Kjærlighet fra Gud”. Vigdis Lillian forteller at det var hennes mor som fikk be henne til frelse, et bønnesvar som hun fikk etter 25 år, så det ble jo en seier.

Det skulle gå mange år og Vigdis Lillian stiftet sin egen familie og fikk fem barn. Familie livet tok sine veier, både på godt og vondt, og livet som en troende kristen var ikke alltid like lett, menn hennes mors bønner for barn og barnebarn var hele veien trosstyrkende. I 2004 blir hennes mor syk, og gradvis skjer det store forandringer. Moren blir rammet av sykdommen vaskulær demens, den nest vanligste formen for demens etter Alzheimers sykdom hos eldre voksne. Fra moren ble syk og fram til sin død mistet Vigdis Lillian sin mor mer og mer. Vigdis Lillian er den eneste datteren og har fire brødre, hvor en av dem er troende. Moren dør 4. oktober 2010 og Vigdis Lillian er i stor sorg og savnet blir stort. På slutten av morens liv hadde hun ikke noe eget språk.

24. mai 2011 rammes Vigdis Lillian igjen, i en alvorlig bilulykke. Ulykkesrapporten forteller at hennes mann satt med motoren på fanget, da legen skulle klippe opp klærne fant de bare noen skrubbsår, det var alt. Hennes datter fikk alvorlige skader i bekkenet og en knust hofte. De lå inneklemt i bilvraket og måtte skjæres løs. Ulykken ble kringkastet via alle landets nyheter, inkludert TV nyhetene.

De er alle tre et sterkt vitnesbyrd på at dette var et sterkt vitnesbyrd. Da kjempet for Vigdis Lillians liv i bilvraket, kommer det over henne en stor ro og hun føler freden sige inn over henne. De holdt på å miste henne der. Så skjer alt veldig raskt, ambulanse helikopteret, traume akutten osv. Brystbeinet var revet rett av og ribbeinene var brukket på begge sider, smertene kan ikke beskrives med ord. At hennes lunger ikke var punktert var et sterkt under som de ordla seg på sykehuset. Hun får sterke doser med morfin og epudiral i ryggen med smerte pumpe. Hun blir etter hvert overført til lokalsykehuset. Hun husker også at hennes barn satt hjemme leste om ulykken på facebook, de fikk selvfølgelig sjokk. Mens hun lå på intensiven den natten takket hun Gud og fikk bønnesvar.

Så sterkt kom Han kom inn til henne på rommet og kjærligheten var så stor at hun vanskelig kan beskrive det med ord. Han holdt hennes kropp i sine armer og hun gråt og gråt. Dette ble en stor forandring i hennes kristen liv, fra å være frelst til å bli det hun beskriver som ildvitne for Jesus Kristus. Han kommer til henne på nytt 22 juli 2011, en dato alle husker med stor sorg. En god venn av henne mister sin datter på Utøya, hun ble bare 16 år. Den natten husker hun at hun ropte på Jesus, og cirka klokka 02.30 på natten får hun igjen et himmelsk besøk, som holder hennes kropp og hennes manns kropp oppe, da ser Han meg ligge i sengen med foldede hender oppe på dynen og at hennes mann holder henne – og der, midt i ansiktet stråler det et himmelsk lys over meg. Han sa at ”vi var sterke og så trostyrkende mirakel, så ved Guds store nåde hadde Han bevart henne i alle prøvelsene”.

Vigdis Lillian sier at hun ydmykt er et redskap for Herren og bruker kjærligheten for at det kan være hennes levende lys til mennesker og salt i verden.

Under kan dere høre hennes sterke vitnesbyrd.

Jeg takker Vigdis Lillian for at hun vil dele dette med andre og at jeg kan legge det ut i Pilegrimsblokken. Vigdis Lillian har en sterk kjærlighet i Jesus Kristus, og hennes sterke engasjement for evangeliet og omsorg for menneskene, ikke bare hennes egne rundt seg, men alle rundt om i alle verdenshjørner viser hvor viktig det er å leve i nåden og hvile i Kristus. Vigdis Lillians viser for alle at hun stoler på Gud, under alle forhold og prøvelser. Jeg er glad for at jeg har blitt kjent med henne gjennom facebook og få dele hennes mange sterke vitnesbyrd og omsorg for alle.

For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst.
Romerbrevet 10, 9

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ortodoks julaften 6. januar 2013

Jeg feiret jul i år som ortodoks kristen, i St. George kirken, Herceg Novi, en høytidelighet som var utrolig stor. Den nærhet rent åndelig var helt spesiell. Før selve gudstjenesten tente jeg fem lys i bønn for mine nærmeste i Norge.  Etter gudstjenesten var det brenningen av det de ortodokse kaller ”Badnyak” som har en viktig rolle i julefeiringen. Badnyak brenningen er ledsaget av bønner til Gud, slik at det kommende året kan mer lykke, kjærlighet, velstand og mat. Festligheten betyr også et sosialt samvær rundt bålet. I tillegg bringes inn særegenheter rundt tradisjoner i lokalsamfunnet og andre lokale forhold. I myldret av mennesker føltes som en diger familie var samlet, og hvilken enhet Kristus har, på tvers av språk og kulturer.

 

La Jesus leve i oss

Når vi overgir oss til Gud, må vi gi slipp på alt som kan skille oss fra ham. Derfor sa Jesus: "Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier" (Luk 14,33). Vi må gi avkall på alt som fører bort fra Gud.  I klartekst henstiller Jesus  folk om å tenke igjennom hva det vil innebære å følge han, og ikke ta lett på saken.

Det finnes mange som bekjenner seg til å tjene Gud, mens de stoler på sine egne bestrebelser for å holde hans lov, utvikle en riktig karakter og sikre seg frelse. Deres hjerte er ikke påvirket av en dyp forståelse av Kristi kjærlighet. De søker å utføre kristenlivets plikter som noe Gud krever av dem for at de kan komme til himmelen. En slik kristendom er verdiløs. Når Kristus bor i oss, vil vi være så fylt av hans kjærlighet og av glede i samfunnet med Jesus, at vi ved å betrakte ham glemmer oss selv. Alle handlinger vil springe ut av kjærlighet til Kristus. De som kjenner at Guds kjærlighet tvinger dem, spør ikke etter hvor lite de kan gjøre for å oppfylle hans krav. De spør ikke etter det minste lavmål, men gjør sitt beste for å være i full harmoni med Frelserens vilje. De er drevet av et alvorlig ønske og overgi alt. De legger for dagen en interesse som svarer til verdien av det de søker å oppnå. Hvis vi bekjenner Kristus uten å eie denne dype kjærlighet, blir bekjennelsen bare en talemåte, en tørr formalitet, en tung byrde å bære.

Ingen har opplevd glede i livet ved bare å gjøre som Gud sier. Det er Jesus som er kilden til glede, ikke forsøk på å gjøre som Bibelen sier. Lydighet kommer når vi stoler på at Jesus  i oss vil oppfylle Guds ønsker gjennom oss. Når Jesus gjør det, oppfyller vi Bibelens bud.  Jesus sa om og om igjen at ingenting han gjorde hadde utspring i han. Faderens liv var kilden til hans måte å leve på. Han levde ved en annens liv. Slik skal det også være for troende/frelste i dag. Alt vi gjør må ha kilde i Kristus, som bor i oss. Vi er ikke kalt til å gjøre noe for ham, bare til å ta til oss at vi er ett med ham. Den troende som lar Jesus leve sitt liv gjennom dem, opplever å få vandre i nåden.  Alt Kristus var for sine disipler den gang, ønsker han å være for oss alle i dag. Da han var omringet av den lille disippelflokken og ba sin siste bønn, sa han: " Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg" (Joh 17,20)

Nåden er hovedordet i evangeliet. For av nåde er vi  frelst.