Reinkarnasjonen har ingenting med kristendommen å gjøre, forsøker man å finne holdepunkter til dette bryter man med Guds ord, forvrenger Bibelens lære og setter frelsen på en alvorlig prøve. Sterke ord som innledning, men så finnes det heller ingen tvil hos meg. Det er viktig å ha et klart syn på dette og ikke slippe inn New-Age tenkning inn i troen. Mange finner dette fristende, jeg dømmer ingen som gjør det, men det er fra mitt ståsted helt feil. Jeg er ikke satt til å dømme og dette innlegget er heller ikke et forsøk på akkurat det. Men som frelst i Kristus ser jeg det som en plikt å advare.
Reinkarnasjon i Vesten
Mens Østens guruer betrakter sjelevandring som en forbannelse, blir den i Vesten tatt imot med åpne armer – som en velsignelse. Årsaken til denne optimismen skyldes at man hos oss ser på reinkarnasjon som en forlengelse av framtidstroen: Verden går framover. Vi opplever en stadig vekst i produksjon og levestandard. Denne utviklingen kan ikke fortsette i det uendelige. Det skal vi ikke ta så tungt (i følge New-Age tenkning), fordi veien oppover fortsetter på det åndelige plan. Gjennom stadig nye reinkarnasjoner får menneskene sjanse til å utvikle seg til stadig høyere fullkommenhet. Så kan vi ta motsetningen hvordan dette praktiseres. I Vesten står ikke folk som i Calcutta (India) og mater rottene for å slippe å bli reinkarnert i dem. Frykten for å ende som en rotte er en forbannelse, forbannelsen er reinkarnasjon. Hos oss går utviklingen – med midlertidige tilbakefall, bare oppover og oppover mot stadig høyere bevissthetstilstander. Reinkarnasjon er kanskje fasinerende, men lite troverdig, slik den er bygd opp som et slags oppblåst medium i Vesten.
Reinkarnasjon og Bibelen
Reinkarnasjonen står i krass motsetning til Bibelen, med det mener jeg den bibelske åpenbaringen. Dette kan ikke gjentas ofte nok, siden mange mener å finne holdepunkter for sjelevandringen i Den Hellige Skrift. En helt avgjørende setning mot denne teorien finner vi i Hebreerbrevet, 9, 27: “Og likeså visst som det er menneskets lodd å dø en eneste gang og deretter bli dømt, så er også Kristus blitt ofret en gang for alle”. Teksten levner ingen tvil. På samme måte som også Kristus ofret seg en gang for alle, skal også menneskene dø en gang. Vi skal altså ikke leve og dø en rekke ganger. Vi har bare dette eneste jordiske livet, som vi skal dø fra “en eneste gang”.
Dette helt sikre bibelstedet må være vår norm når vi gir oss i kast med andre skriftsteder, som – hvis de blir misforstått – kan tolkes som et forsvar for reinkarnasjon. I Matteusevangeliet (17, 10-13) spør disiplene Jesus om når profeten Elija skal komme. De lovkyndige snakket stadig om at før Messias, ville Elija stå fram for folket (Malaki 4, 5). Jesus svarer at Elija alt har kommet. Disiplene forstår det sånn at det er døperen Johannes han snakker om. Ville dermed Jesus si at Elija etter hundrevis av reinkarnasjoner hadde gått inn i kroppen på døperen Johannes? Svaret gir seg selv. For det første var Elija allerede i Himmelen (2. Kongebok 2, 11). Da kunne han umulig vandre fra kropp til kropp på jorden. For det andre svarer døperen Johannes på fariseernes spørsmål om han er Elija, at nei, han er slettes ikke Elija. Skal vi forstå det slik at døperen Johannes motsier Jesus, som jo – myntet på Johannes – utrykkelig hadde sagt at Elija allerede var kommet? Løsningen på denne tilsynelatende konflikten finner vi hos Lukas 1, 7. Her sier engelen Gabriel om Johannes at han skal gå foran Messias “i Elijas ånd og kraft”. Det er dette Jesus sikter til når han sier at Elija allerede har kommet. Johannes kan ligne på typen Elija, i hvertfall ligner han på den gamle profeten i sin framferd. Det blir som på en bondegård når guttungen går staut og karslig over tunet. De voksne peker på han og sier: “Der går Gammel-Peder”. Han ligner på bestefaren sin. Slike beskrivelser (som Jesus gjør) var svært vanlig i bibelsk tid. Skal man lese Skriften må man ikke unnlate å vektlegge betydningen.
Reinkarnasjon og oldkirken
I en ordbok for New-Age leser vi at reinkarnasjons læren var utbredt blant de kristne i oldkirken. Først på konseliet i Konstantinopel i 533 ble denne læren avvist med knapt flertall. At New-Age ønsker å fremstå som en “moderne religion av sannheten” er nå en ting, men å skrive om historiens hendelser blir for drøyt. Å fordreie historiske fakta er for drøyt. Enda værre blir det når Bibelen fordreies. For meg blir det like dumt som når nynazister forsøker å fornekte Holocaust. Det dreier seg her om en vrangløgn som ved gjentagelse blir godtatt som en uimotsigelig sannhet.
Sannheten er tvert imot at oldkirken aldri gikk god for reinkarnasjon. De apostoliske fedre – som var de første forfatterne etter de bibelske, nevner ikke reinkarnasjon med et ord. Av det store antallet kirkefedre som fulgte, er det bare en som nærer beslektede tanker, det Origenes (oldtids teolog). Men heller ikke han tror på reinkarnasjonen. I sine skrifter mot gnostikere forkaster han læren om sjelevandringen. Det han derimot forfektet var at sjelen eksisterer i Himmelen før den tar bolig i et menneske. Det var denne pre-eksistens som ble forkastet i Konstantinopel i 533. I virkeligheten har oldkirkens kirkemøter aldri befestet seg med reinkarnasjonen. De fant det ikke nødvendig, nettopp fordi denne læren aldri fikk innpass i kristne kretser.
Reinkarnasjon og frelse
En helt vesentlig forskjell mellom reinkarnasjons læren og kristendommen ligger i synet på frelsen. Tilhengerne av sjelevandringen tror mennesket kan frelse seg selv. Gjennom tusener av reinkarnasjoner skal de takle sitt “karma” så virkningsfullt at fullkommenhetens frelse inntrer.
Kristendommen lærer at mennesket aldri former å frelse seg selv. Mellom det syndige mennesket og den hellige Gud gaper det et sluk, som vi med egne krefter ikke makter å bygge bro over. Selv ikke millioner av reinkarnasjoner ville klart det. Det er Kristus, som ved gi oss “noe av sitt eget” fører oss i all vår elendighet over til den andre siden. Dette Bibelens ord. Slik er frelsen i Kristus.
Forsøk på sannhetsbevis
I dette århundret er det blitt samlet en mengde beretninger om mennesker som angivelig skal ha opplevd et eller flere av sine “tidligere liv”. Her er selvfølgelig mye humbug ute og går. Folk finner gjerne ut at de har vært svært så betydningsfulle personer i sitt “tidligere liv”. Sjelden hører vi om personer som var mordere, alkoholikere eller hederlige arbeidsfolk. Grunn til skepsis gir også de undersøkelser som er gjort. I en undersøkelse fant man 12 personer samtidig som gjorde krav på å være den franske dronning Marie Antoinette, likså 20 personer samtidig påsto de var reinkarnasjoner av Alexander den store. Slike framstillinger virker ikke særlig tilforlatelig.
Nå finnes det også en mengde seriøse betraktinger av og om mennesker som har opplevd “tidligere liv”. Den engelske historiker Ian Wilson (født 1941) har i sin bok “Mind out of time” tatt for seg en rekke av disse tilsynelatende så overbevisende tilfeller, og funnet ut at de fleste har sine naturlige forklaringer. Men også han ser seg nødt til å innrømme at enkelte tilfeller lar seg hverken forklare eller bortforklare, som f.eks en amerikansk jente forteller at hun i et “tidligere liv” bodde i en landsby i Irland, og gir en detaljbeskrivelse av steder og personer som viser seg å være riktige. Parapsykologien driver seriøse undersøkelser på dette området. Her er det stor enighet om at reinkarnasjon ikke lar seg empirisk bevise.
En ting er uforklarlige fenomener, en annen ting er tolkningen av dem.
Er man frelst finnes det ingen sannheter og sannheten. Den kan ikke rokkes.
Reinkarnasjon i Vesten
Mens Østens guruer betrakter sjelevandring som en forbannelse, blir den i Vesten tatt imot med åpne armer – som en velsignelse. Årsaken til denne optimismen skyldes at man hos oss ser på reinkarnasjon som en forlengelse av framtidstroen: Verden går framover. Vi opplever en stadig vekst i produksjon og levestandard. Denne utviklingen kan ikke fortsette i det uendelige. Det skal vi ikke ta så tungt (i følge New-Age tenkning), fordi veien oppover fortsetter på det åndelige plan. Gjennom stadig nye reinkarnasjoner får menneskene sjanse til å utvikle seg til stadig høyere fullkommenhet. Så kan vi ta motsetningen hvordan dette praktiseres. I Vesten står ikke folk som i Calcutta (India) og mater rottene for å slippe å bli reinkarnert i dem. Frykten for å ende som en rotte er en forbannelse, forbannelsen er reinkarnasjon. Hos oss går utviklingen – med midlertidige tilbakefall, bare oppover og oppover mot stadig høyere bevissthetstilstander. Reinkarnasjon er kanskje fasinerende, men lite troverdig, slik den er bygd opp som et slags oppblåst medium i Vesten.
Reinkarnasjon og Bibelen
Reinkarnasjonen står i krass motsetning til Bibelen, med det mener jeg den bibelske åpenbaringen. Dette kan ikke gjentas ofte nok, siden mange mener å finne holdepunkter for sjelevandringen i Den Hellige Skrift. En helt avgjørende setning mot denne teorien finner vi i Hebreerbrevet, 9, 27: “Og likeså visst som det er menneskets lodd å dø en eneste gang og deretter bli dømt, så er også Kristus blitt ofret en gang for alle”. Teksten levner ingen tvil. På samme måte som også Kristus ofret seg en gang for alle, skal også menneskene dø en gang. Vi skal altså ikke leve og dø en rekke ganger. Vi har bare dette eneste jordiske livet, som vi skal dø fra “en eneste gang”.
Dette helt sikre bibelstedet må være vår norm når vi gir oss i kast med andre skriftsteder, som – hvis de blir misforstått – kan tolkes som et forsvar for reinkarnasjon. I Matteusevangeliet (17, 10-13) spør disiplene Jesus om når profeten Elija skal komme. De lovkyndige snakket stadig om at før Messias, ville Elija stå fram for folket (Malaki 4, 5). Jesus svarer at Elija alt har kommet. Disiplene forstår det sånn at det er døperen Johannes han snakker om. Ville dermed Jesus si at Elija etter hundrevis av reinkarnasjoner hadde gått inn i kroppen på døperen Johannes? Svaret gir seg selv. For det første var Elija allerede i Himmelen (2. Kongebok 2, 11). Da kunne han umulig vandre fra kropp til kropp på jorden. For det andre svarer døperen Johannes på fariseernes spørsmål om han er Elija, at nei, han er slettes ikke Elija. Skal vi forstå det slik at døperen Johannes motsier Jesus, som jo – myntet på Johannes – utrykkelig hadde sagt at Elija allerede var kommet? Løsningen på denne tilsynelatende konflikten finner vi hos Lukas 1, 7. Her sier engelen Gabriel om Johannes at han skal gå foran Messias “i Elijas ånd og kraft”. Det er dette Jesus sikter til når han sier at Elija allerede har kommet. Johannes kan ligne på typen Elija, i hvertfall ligner han på den gamle profeten i sin framferd. Det blir som på en bondegård når guttungen går staut og karslig over tunet. De voksne peker på han og sier: “Der går Gammel-Peder”. Han ligner på bestefaren sin. Slike beskrivelser (som Jesus gjør) var svært vanlig i bibelsk tid. Skal man lese Skriften må man ikke unnlate å vektlegge betydningen.
Reinkarnasjon og oldkirken
I en ordbok for New-Age leser vi at reinkarnasjons læren var utbredt blant de kristne i oldkirken. Først på konseliet i Konstantinopel i 533 ble denne læren avvist med knapt flertall. At New-Age ønsker å fremstå som en “moderne religion av sannheten” er nå en ting, men å skrive om historiens hendelser blir for drøyt. Å fordreie historiske fakta er for drøyt. Enda værre blir det når Bibelen fordreies. For meg blir det like dumt som når nynazister forsøker å fornekte Holocaust. Det dreier seg her om en vrangløgn som ved gjentagelse blir godtatt som en uimotsigelig sannhet.
Sannheten er tvert imot at oldkirken aldri gikk god for reinkarnasjon. De apostoliske fedre – som var de første forfatterne etter de bibelske, nevner ikke reinkarnasjon med et ord. Av det store antallet kirkefedre som fulgte, er det bare en som nærer beslektede tanker, det Origenes (oldtids teolog). Men heller ikke han tror på reinkarnasjonen. I sine skrifter mot gnostikere forkaster han læren om sjelevandringen. Det han derimot forfektet var at sjelen eksisterer i Himmelen før den tar bolig i et menneske. Det var denne pre-eksistens som ble forkastet i Konstantinopel i 533. I virkeligheten har oldkirkens kirkemøter aldri befestet seg med reinkarnasjonen. De fant det ikke nødvendig, nettopp fordi denne læren aldri fikk innpass i kristne kretser.
Reinkarnasjon og frelse
En helt vesentlig forskjell mellom reinkarnasjons læren og kristendommen ligger i synet på frelsen. Tilhengerne av sjelevandringen tror mennesket kan frelse seg selv. Gjennom tusener av reinkarnasjoner skal de takle sitt “karma” så virkningsfullt at fullkommenhetens frelse inntrer.
Kristendommen lærer at mennesket aldri former å frelse seg selv. Mellom det syndige mennesket og den hellige Gud gaper det et sluk, som vi med egne krefter ikke makter å bygge bro over. Selv ikke millioner av reinkarnasjoner ville klart det. Det er Kristus, som ved gi oss “noe av sitt eget” fører oss i all vår elendighet over til den andre siden. Dette Bibelens ord. Slik er frelsen i Kristus.
Forsøk på sannhetsbevis
I dette århundret er det blitt samlet en mengde beretninger om mennesker som angivelig skal ha opplevd et eller flere av sine “tidligere liv”. Her er selvfølgelig mye humbug ute og går. Folk finner gjerne ut at de har vært svært så betydningsfulle personer i sitt “tidligere liv”. Sjelden hører vi om personer som var mordere, alkoholikere eller hederlige arbeidsfolk. Grunn til skepsis gir også de undersøkelser som er gjort. I en undersøkelse fant man 12 personer samtidig som gjorde krav på å være den franske dronning Marie Antoinette, likså 20 personer samtidig påsto de var reinkarnasjoner av Alexander den store. Slike framstillinger virker ikke særlig tilforlatelig.
Nå finnes det også en mengde seriøse betraktinger av og om mennesker som har opplevd “tidligere liv”. Den engelske historiker Ian Wilson (født 1941) har i sin bok “Mind out of time” tatt for seg en rekke av disse tilsynelatende så overbevisende tilfeller, og funnet ut at de fleste har sine naturlige forklaringer. Men også han ser seg nødt til å innrømme at enkelte tilfeller lar seg hverken forklare eller bortforklare, som f.eks en amerikansk jente forteller at hun i et “tidligere liv” bodde i en landsby i Irland, og gir en detaljbeskrivelse av steder og personer som viser seg å være riktige. Parapsykologien driver seriøse undersøkelser på dette området. Her er det stor enighet om at reinkarnasjon ikke lar seg empirisk bevise.
En ting er uforklarlige fenomener, en annen ting er tolkningen av dem.
Er man frelst finnes det ingen sannheter og sannheten. Den kan ikke rokkes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar