Kun en sann vei

Leste et innlegg i en facebook gruppe, det fikk meg til å tenke igjennom en del ting, men mest av alt, hvorfor gjøre ting vanskelig? Da Jesus frigjorde meg fra alle tenkelige analyser rundt Bibelen, og jeg lover, jeg hadde mange av dem, gjennom nesten tre tiår intens hunger på mer kunnskap, mer viten, skjønte hvor selvfølgelig nåden var. Selvfølgelig synes jeg det er spennende å gå i dybden på temaer, gruble og fundere, men ikke i min daglige frelse. Jeg hviler i frelsen. Jeg lever i Kristus. Derfor påvirkes jeg ikke av frykt for satan, føle dragninger mot ukulte krefter, lar meg påvirke av velmenende new-agere, indianske heksedoktorer eller hva en skulle finne fram til. Jeg trenger bare en setning, Kristus er den eneste sanne veien, jeg lever i Kristus.

Kan et menneske ”leve som en kristen” uten å være frelst?
Nei, de kan etterligne Jesu liv så godt de kan. I beste fall blir de ganske ynkelig.
Virkelig kristendom er ikke en etterligning, den viser at Kristus bor i oss.

Kan en som er frelst etterligne kristendommen uten å vise Kristi liv?
Ja, alt vi gjør for Gud ut fra våre egne evner, gaver, ressurser og kunnskap kommer fra kjødet. Kjødet kan bare lage en etterligning av det ekte.

Hvis vi vil glede oss over Kristus og vise han til andre, må vi la han uttrykke sin karakter og sine gaver gjennom oss. Når vi hviler i han kommer han til å uttrykke sin karakter og gaver gjennom oss. Når vi strever for å leve som en kristen , stanser vi flyten i Jesu liv, og begynner å leve etter det vi selv kan klare i kjødet. Når vi hviler i han, hviler og arbeider vi samtidig. Vi hviler innvendig og han arbeider gjennom oss, utvendig. Slik har Gud ment at kristen tjeneste skal være. Alt annet er tomme, religiøse ritualer, uansett hvor vellykket og åndelig det kan virke.

Å leve i nåden vil si at Jesu liv kommer til uttrykk i oss som en naturlig og normal del av vårt daglige liv. Vi stoler på at han skal komme til syne gjennom oss hver dag. Vi trenger ikke overanalysere det vi gjør eller hvilken holdning vi har. Livet er ikke en prøve, det er en hvile.

Lev i Kristus på en naturlig og normal måte. Det er utrolig enkelt å ha Gud som nummer en i livet sitt, hvis man vil.

Livet i Kristus

Jesu liv gir den kristne oppriktig glede, det er ingen religiøs plikt. Akkurat som et menneske blir frelst ved tro, slik blir også et seirende kristenliv virkelig ved tro. Jesus er vårt liv.

1. Kor, 15,56 sier at "det som gir synden kraft, er loven.". Fokus på regler og påbud kommer aldri til å føre til lydighet, men stimulerer til ulydighet.

Paulus gjorde dette veldig klart i Romerbrevet 7, 5-6: "For da vi levde etter kjødet, virket de syndige lystene, de som ble vekket ved loven, i våre lemmer, slik at vi bar frukt for døden. Men nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget, slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle tjeneste". Dette er for meg det mest betryggende og herlige med det å være frelst i Kristus.

 

Mange kristne er svært opptatt av loven. Deres oppfatning av et seirende kristenliv er å unngå å gjøre det som er galt og i stedet gjøre det som er rett. Ofte kaster de seg over Bibelen for å finne ut alt hva de må slutte med og andre ting de må begynne å gjøre. De er helt fokusert på reglene i kristenlivet. De vil gjerne få vite hva de kan gjøre og hva de ikke kan gjøre, og likevel være ”godt likt” i Guds øyne. Bare de gjør de riktige tingene, finner de riktige svarene vil de vokse åndelig og glede seg over et seirende kristenliv. Bygger ditt kristenliv på at Gud først og fremst ser på deg hvordan du lever? I så fall kan du melde deg inn i den ”loviske klubben”. Gud er ikke opptatt av regler, men av fellesskap. Når du virkelig skjønner hvilket forhold du har til Gud, vil dette med reglene lett ordne seg. Men når du fokuserer på reglene, kommer du helt sikkert til å lide åndelig nederlag. Den dagen jeg selv tok et oppgjør med mitt kristenliv var dagen da jeg skjønte at i nåde hviler jeg i Kristus. Loven sier: ”Du må, du bør”, mens nåden sier: ”Jeg vil, jeg ønsker”.

Det finnes mennesker som går i kirken, preker, underviser i bibelgrupper, synger, ber, pugger bibelsitater og gjør utallige andre ting som de tror Gud venter av dem, uten at det finnes det aller minste åndelig liv i det de gjør. Når mennesker bygger hele livs stilen sin rundt en lang liste av ting en tror en må gjøre, blir man til slutt utslitt, både åndelig, følelsesmessig og fysisk.

Når vi daglig begynner å oppleve at Kristus ER vårt liv, blir alle de sidene ved kristenlivet som før var lov nå et naturlig uttrykk for hans overflod av liv. Vi er ikke lenger bundet av loven. Nå er vi bare bundet til en person, Jesus Kristus.

Den store sannheten som mange ærlige og oppriktige kristne ennå ikke har sett, er at frelsen er en gave som har to sider: Frihet fra syndens straff og frihet fra syndens kraft. Det var gaven vi fikk når vi tok imot Jesus Kristus som vår frelser. Det er sannheten som gjør nåden stor.

Jeg lever etter en "ny lov" som heter Livets Ånd i Kristus Jesus. Livet kommer fort, men med en fast tro i Kristus er jeg istand til å møte det.

Kjernen i kristenlivet er ikke å gjøre, men å være. Kristenlivet er Kristi liv.

 

La Guds lys skinne

I dag var jeg på gudstjenesten i Sveta George crkva her i Herceg Novi. Denne gangen var det forberedt, vanligvis er mine kirkebesøk spontane, men denne søndagen var det planlagt og for første gang med «engelsk oversatt jukselapp over liturgien». I ortodokse kirker er det alltid nattverd, noe som jeg alltid opplever som noe spesielt, med en høy faktor av verdighet og i sterkt nærvær av Kristus. Etter gudstjenesten satte vi oss ned ved en nærliggende kafe, noe som også er veldig vanlig, for å skravle om alt og ingenting. I dag ble snakket mye om nestekjærligheten, noe alle er veldig opptatt av her, og som de er veldig opptatt av å etterleve. I et land hvor den matrielle overfloden er liten, slår det meg alltid hvor enormt menneskene stiller opp for hverandre her, og ikke minst det å kunne dele av den «overflod» de selv mener å ha. Når tankene går tilbake på mitt eget liv i Norge, ja så blir jeg nesten flau over hvor langt den materielle bevissthet har festet seg, og hvor lite mange bryr seg om andre. Dette med nestekjærlighet i Norge har snart skrumpet inn til å bli gode festtaler, fine ord i kirken og velmenende innlegg i menighetsbladene. Den praktiske gjennomføringen uteblir. Jeg opplever det også på facebook og i blogger. Vi har meninger og vi har tanker, gode tanker og gode meninger, men hvor mye ligger bak alt dette, og hvor mye har dette med var tro og liv i Kristus? Jeg har mange ganger tatt et oppgjør med meg selv og min egen selvgodhet, samtidig som jeg vet at jeg er både frittalende og fyrer løs når urettferdighet melder seg, eller når jeg leser og ser på TV all den urett mennesker blir utsatt for, sultekatastrofer osv.. Holdningen «jeg vil jo gjerne hjelpe, men hvordan» eller «jeg har nok med de rundt meg» er kanskje det som opprører meg mest, og da mener jeg også meg selv. Kristne er ikke noe flinkere enn andre, mange lar kjødet komme foran Kristus daglig og tror det holder med en bønn om tilgivelse. Skal vi la Guds lys skinne må man faktisk gjøre noe med det, og løsningen er å ta Kristus på alvor.


Vi må hele tiden gi fra oss «kjærligheten til verden» slik at vi kan vise «Guds kjærlighet til verden» leste jeg i en bok for en tid siden. Setningen dukket opp i hodet mitt idag. Tenk hvor stor sannhet som ligger akkurat i den setningen. Vi vet jo at vi er i en vedvarende prosess hele tiden fordi vi blir konstant fristet, avsporet og tiltrukket av det verden har å tilby. Er det da rart at nestekjærligheten nesten forsvinner i både handling og ord? Alt for ofte sier vi at vi elsker Gud, men ved våre valg viser vi at vi elsker oss selv og livets handlinger enda mer. Det var akurat dette som gled inn i tankene mine på vei. Det er akkurat her jeg har kommet til et viktig veiskille i livet mitt. Nemlig å prioritere annerledes, ikke med å snu livet mitt opp ned, men å la Kristus bli enda mer sentral, ja sentralt i alt jeg gjør og ikke gjør. Måten vi mennesker prioriterer på gjenspeiler i hvilken grad Gud er den du elsker mest og om Gud er førstevalget i livet ditt. Følgende bibelvers undersktreker akkurat dette, hentet fra 1. Johannes brev, 2, 15: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg». Jeg blir ikke lenger overrasket over at Gud tillater kriser eller vanskeligheter i livet mitt, at Gud utfordrer meg. Det har rett og slett hjulpet meg til å bli avhengig av Ham hele tiden. Dette har jeg jeg visst hele tiden siden jeg møtte Jesus, men Guds frelsesplan i meg måtte modnes, og det tok tid, akkurat som alle type modningsprosesser gjør. Derfor skal man aldri være redd for å gi fra seg tunge byrder og alt som villeder deg, det å finne hvilen i nåden er å finne Kristus som den eneste og riktige sannhet. Mange kristne leter seg vill på å finne de rette bibelversene og de rette tolkningene, de opparbeider et stress, bønner blir stress og den loviske tenkningen tar overhånd. Nå mener jeg ikke at man skal slutte å lese i bibelen, men den dagen man virkelig vandrer i nåden så faller dette på plass, gjennom og hvile i Kristus. Det tok lang tid som kristen før jeg akkurat kom til det punktet. Derfor blir jeg ikke villedet, prøver å finne svar utenfor Bibelen eller suger i meg all verdens tilleggsteologi, fordi jeg vet, uten stress at Jesus er den eneste sannheten, den eneste veien og det eneste livet. Hans åndskraft i meg sørger for at min sjel alltid er der den skal være, fokuset på Kristus som den eneste sanne frelse. Derfor deler jeg alle kriser med han, fordi Gud vil bevare meg og holde meg oppe. Han har gitt begrepet nestekjærlighet et innhold, som jeg etter beste evne etterfølger, i alt. Kristus spaserer ikke ved siden av meg eller holder meg i hånden på livets vei, Kristus lever i meg, og jeg lever i Kristus. Uten hans Ånd ville jeg vært fortapt, et liv uten ånelig kraft er for meg like utenkelig som om jeg hadde hugget av meg hånden fordi den var veien.


Romerbrevet 8,28: «Og vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje». Det var det dagens gudstjeneste handlet om. Det var dette som opptok oss på kafen etterpå. Ivrig fant vi ut små og store ting som vi faktisk kunne gjøre for å ære Gud, med å bli enda mer beviste på nestekjærligheten og handle i Jesu Kristi ånd.
Den første delen av bibelverset i Romerbrevet er lett å ta til seg, men vi må legge like stor vekt på den andre delen og huske at det er vårt kall, men hans hensikt (dem han har kalt etter sin frie vilje).

Min bønn idag:
Takk gode Gud for den støtten du gir meg,
og hjelper meg når livet er vanskelig.
Lær meg hvordan jeg best kan gi av meg selv,
til medmennesker som trenger det og fortjener det.
I Jesu navn, Amen.

LA GUDS LYS SKINNE I VERDEN

Hvilken virkning har Jesu Kristi lære på deg?

Et viktig spørsmål vi alle bør stille oss er: : Hvilken virkning har det Jesus lærte oss, på meg personlig?
Jesus tok opp mange forskjellige temaer, og de verdifulle rådene han gav, kan berøre alle sider ved ens liv. Det er viktig å tenke etter hva Jesus sa om å prioritere riktig, bygge opp et vennskapsforhold til Gud, bevare et godt forhold til andre, løse problemer og la være å ty til vold.
Dagens hektiske verden krever så mye av vår tid og våre krefter at åndelige ting ofte skyves til side. Tenk for eksempel på en mann i 20-årene som vi kan kalle Arne. Han liker å snakke med andre om åndelige spørsmål og setter pris på det han lærer av det. Men han sier: "Jeg har bare ikke tid til å ha slike samtaler så ofte. Jeg jobber seks dager i uken. Søndagen er den eneste dagen jeg har fri. Og etter at jeg har gjort alt det jeg må gjøre, er jeg for trett".
Hvis du står overfor et lignende dilemma, kan noe Jesus pekte på i Bergprekenen, være til hjelp for deg.

Jesus sa til alle dem som hadde samlet seg for å høre på ham: "Slutt med å være bekymret for deres sjel, med hensyn til hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, eller for kroppen, med hensyn til hva dere skal ha på dere. Betyr ikke sjelen mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se oppmerksomt på himmelens fugler, for de sår ikke og høster ikke, og samler ikke i forrådhus; deres himmelske Far før dem likevel. Er ikke dere mer verd enn de? Vær derfor aldri bekymret og si: ’Hva skal vi spise?’, eller: ’Hva skal vi drikke?’, eller: ’Hva skal vi kle oss med?’ For det er alt dette nasjonene ivrig jager etter. Deres himmelske Far vet jo at dere trenger alt dette. Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg" (Matteus 6, 25—33).
Jesus lovte at hvis vi prioriterer riktig og setter åndelige ting først, vil Gud sørge for at andre behov blir dekket. Så her lærer Jesus oss at vi må sette de rette ting først i livet. Å følge dette rådet fører til lykke, for "lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov" (Matteus 5, 3).

Bygg opp et vennskapsforhold til Gud
De som er klar over at de har et åndelig behov, forstår at de må bygge opp et godt forhold til Gud. Tenk over hvordan vi bygger opp et godt forhold til en person? Prøver vi ikke å bli bedre kjent med vedkommende? Vi må ta oss tid til å finne ut hva han tror og mener, hvilke evner han har, hva han har gjort, og hva han liker og ikke liker. Det samme er tilfellet når vi skal bygge opp et vennskapsforhold til Gud. Vi må ha nøyaktig kunnskap om ham. Da Jesus bad til Gud angående disiplene, sa han:  "Dette betyr evig liv, at de stadig tilegner seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham som du har utsendt, Jesus Kristus" (Johannes 17,3). Ja, for å komme i et fortrolig forhold til Gud må vi bli kjent med ham. Den eneste kilden til slik kunnskap er Guds inspirerte Ord, Bibelen. (2. Timoteus 3,16).
Vi må altså sette av tid til å studere Skriftene, vi må bli kjent med hans ord.

Kunnskap i seg selv er ikke nok. Jesus sa: "De (hans disipler) har holdt ditt ord" (Johannes 17, 6).
I tillegg til at vi må få kunnskap om Gud, må vi handle i samsvar med det vi lærer. Hvordan kan vi ellers bygge opp et vennskapsforhold til Gud? Kan vi egentlig forvente at vårt vennskap med noen skal utvikle seg, hvis vi med vilje handler stikk i strid med den andres meninger og prinsipper? Vi bør derfor la Guds meninger og prinsipper lede oss i alt vi gjør i livet. Mange tar den lettvinte varianten, "synder jeg så får jeg tilgivelse, hver gang". Bryter vi et løfte gang på gang ovenfor våre venner, mister vi tillitt, ja også vennskap. Slik kan også vårt forhold til Gud arte seg, hvis man ikke tar sin synd på alvor. Tilgivelse, nåden og kjærligheten Gud gir kan ikke gang på gang misbrukes, og like viktig er nestekjærligheten og barmhjertigheten. Alt dette betyr ikke at vi hverken skal bli regelstyrte eller loviske, men handle etter nåden.
La oss se på to slike prinsipper som kan anvendes på vårt forhold til andre mennesker.

Bevar et godt forhold til andre:
Jesus fortalte en gang sine tilhørere en kort historie for å lære dem et verdifullt prinsipp om mellommenneskelige forhold. Han fortalte om en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Men én av dem hadde en enorm gjeld, som han ikke hadde noen mulighet til å betale. Kongen gav ordre om at mannen og hans kone og barn skulle selges og gjelden betales. Slaven falt ned for ham og bad: "Vær tålmodig med meg, så vil jeg betale alt tilbake til deg". Kongen fikk medlidenhet med ham og ettergav ham gjelden. Da slaven gikk ut, fant han en medslave som skyldte ham et lite beløp, og forlangte å få det tilbakebetalt. Medslaven bønnfalt ham om å vise barmhjertighet, men den første slaven fikk ham kastet i fengsel, inntil han hadde gjort opp for alt han skyldte. Da kongen fikk høre om dette, ble han harm og spurte: "Burde ikke du ha vist din medslave barmhjertighet, slik jeg også viste deg barmhjertighet?" Kongen sørget for at den ubarmhjertige slaven ble sittende i fengsel inntil han hadde betalt tilbake alt han skyldte.
For å vise sine tilhørere hva de kunne lære av denne historien, sa Jesus: "På samme måte vil også min himmelske Far behandle dere hvis dere ikke hver især av hjertet tilgir deres bror".
(Matteus 18, 23—35).

Som ufullkomne mennesker har vi mange feil og mangler. Vi vil aldri kunne gjøre opp for den enorme gjelden vi står i til Gud fordi vi synder mot ham. Det eneste vi kan gjøre, er å be ham om ettergivelse, eller tilgivelse. Gud er villig til å tilgi oss alle våre feil, forutsatt at vi tilgir våre brødre de feilene de begår mot oss. Vi må vise tilgivelsen, nåden og nestekjærligheten at vi faktisk mener det vi sier og gjør. Jesus lærte også etterfølgerne: "Tilgi oss vår skyld, som vi også har tilgitt våre skyldnere" (Matteus 6,12).
Lever vi i troen slik den er ment, ja så bevarer vi et godt forhold til Gud.

Finn årsaken til problemene
Jesus hadde svært god innsikt i den menneskelige natur. Han viste hvor viktig det er at vi løser problemer ved å fjerne årsaken til at de oppstår. Tenk over disse to eksemplene:
Jesus sa: "Dere har hørt at det ble sagt til dem i gammel tid: ’Du skal ikke myrde; og enhver som begår et mord, skal stå til regnskap overfor domstolen.’ Men jeg sier dere at enhver som fortsetter å være vred på sin bror, skal stå til regnskap overfor domstolen". (Matteus 5, 21 - 22) Jesus viste her at mord har en årsak som stikker dypere enn selve voldshandlingen. Årsaken ligger i den holdning morderen utvikler i hjertet. Hvis folk unnlot å la bitre følelser og sinne få tårne seg opp, ville voldshandlingene ta slutt. Tenk over hvor mange blodsutgytelser som kunne ha vært unngått hvis dette var blitt fulgt!

Legg merke til hvordan Jesus trenger til bunns i et annet problem som forårsaker mye hjertesorg. Han sa til folkemengden: "Dere har hørt at det er blitt sagt: ’Du skal ikke begå ekteskapsbrudd.’ Men jeg sier dere at enhver som fortsetter å se på en kvinne for å nære lidenskap for henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte. Hvis nå ditt høyre øye får deg til å snuble, så riv det ut og kast det fra deg". (Matteus 5, 27—29) Jesus viste at årsaken til problemet stikker dypere enn selve den umoralske handlingen. Årsaken til problemet er det som går forut for handlingen — umoralske lyster. Hvis en person lar være å dvele ved upassende ønsker og på den måten "river dem ut" av sitt sinn, vil han overvinne en eventuell tilbøyelighet til umoralsk oppførsel. Tanker i seg selv er ikke synd, men utløser den handlingen, ja så synder man. Jesus viser oss her hvor viktig det er å kunne styre sine lyster, slik at kjødet ikke tar over, og den åndelige styrke taper. Derfor er det viktig å finne årsaken til problemene eller handlingen, slik at den overvinnes før den utløses.

Kristus har lært meg å handle i samsvar med hans ord. Det betyr ikke at jeg er syndefri, men at jeg går veien sammen med Kristus.

Det startet med barnetroen

"Jeg har min barnetro" Dette er en velkjent uttalelse mange kjendiser gir til blader og aviser når de blir intervjuet om deres forhold til kristendommen. Hva vil det si å ha sin barnetro?
Hva folk, som for eksempel kjendiser, mener når de snakker om sin barnetro, kan nok variere. Noen understreker hvor viktig troen er i deres daglige virke, mens andre holder seg kun til sitatet ”jeg har min barnetro” uten å kommentere det noe ytterligere.

Vi kan si noe generelt om barnets tro, barnslig tro og om å vokse til tro. Jesus fremhever barnets tro som forbilledlig, og sier til de voksne at ”den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det (Lukas 18,17)”. Å tro er først og fremst å ta imot, uten å vise til hva en fortjener. Guds rike er for dem som innrømmer sin hjelpeløshet og avhengighet så de lar Jesus Kristus slippe til. Dette kan være vanskelig for voksne, fordi vi har vanskelig for "bare å ta imot". Derfor må vi bli som barn.

Det betyr ikke at vi skal forbli barnslige, umyndige eller stanse troen på et barnestadige. I Bibelen står det mye om å vokse i troen. Parallelt med at vi vokser som mennesker, får kunnskap, erfaring og innsikt i mange ting, skal også troen vokse. Det skjer ved at vi lærer Gud å kjenne, blir mer glad i ham, ser hva Jesus Kristus har gjort for oss m.m. Å vokse i troen betyr ikke å bli mer selvstendig og selvsikker, men mer avhengig, ydmyk og lydig. Det betyr at Jesus Kristus i våre hjerter, til alle tider og uavhengig av vår livssituasjon og ståsted.

Hvis de som uttaler seg om barnetro ønsker å forbli barnslige, holde de utfordrende sider ved kristen tro og liv unna, eller ikke ønsker å lære Gud bedre å kjenne, samt ha kristendommen som en ekstra sikkerhet i tilfelle -, ja, da er de langt unna det bibelske ideal for en troende. Dessuten går de glipp av spennende erfaringer, glede og fred som Gud gir dem som går tett med ham og ønsker å ta ham på alvor i livet sitt.
Her kommer jeg til noe som alltid har vært viktig for meg. Jeg har aldri klart å bremse troen min. Jeg har hele tiden ønsket å utvide kunnskapen og kjenne Gud på ordentlig. Jeg har valgt side, jeg gjorde det som liten. Jeg valgte Jesus og jeg valgte å tro på Gud. Det var et viktig utgangspunkt i min søken, i mitt hjerte, å finne min sannhet om mitt kristne livssyn. Da Jesus viste seg for meg skjønte jeg også hvilken start det var å ha sin barnetro, før frelsen kom. Min søken har aldri stanset, hele tiden har Jesus blitt med meg, og Gud har holdt meg inntil seg, gjennom sin nåde, kjærlighet og fredstanke. Gud øser ut sin godhet, på den måten har jeg aldri vært i tvil. Jeg kan stole på Gud, uansett hva. Derfor har åndskraften i meg aldri stanset, men vokst seg sterkere, helt siden Jesus talte til meg, på et tidspunkt hvor frustrasjonene var dype, min søken var på bristepunktet og ungdomsopprøret var startet.

 ”Gi aldri fra deg din overbevisning sa han", for deg er jeg den gudommelige følgesvenn, som aldri forlater ditt hjerte”. Jesus hentet meg opp igjen, jeg kjente jeg tenkte riktig. Han døde på korset for oss, for alle menneskene – og for meg. Han sto opp igjen og med sin guddommelige kraft kunne han forbli i menneskene, gi sin kjærlighet slik at den kristne tro hele tiden kunne helbrede seg selv, i Guds nåde, ord og handling. Da Jesus døde gikk hans ånd over til menneskene og han kunne vandre hjem til sin Himmelske Far, slik alle mennesker gjør når de dør og finner veien til evigheten.

Jeg har aldri kjent den sterke kraften så åpen, som den dagen jeg kunne si: Jesus døde på korset, drept av romerne som en opprører, godt hjulpet av jødiske yppersteprester og fariseere, som gjennom sin slue plan fikk folket til å vende seg vekk fra Jesus Kristus. Derfor er oppstandelsen for en meg en bibelsk trøst og sannhet for alle som tok feil den dagen – de fornektet at Guds sønn var kommet. Jesus var Guds sønn. Jeg takker Jesus for at all tvil forsvant den dagen, og at jeg aldri igjen ville føle at Jesus forlot meg. Jesus er min viktigste hjelper, og Gud beskytter oss alle. Gud er allmektig, fylt med nåde, fred, rettferdighet og barmhjertighet. Og størst av alt, tilgivelsen, nåden og kjærligheten.

En rask vandring, men for meg startet det med barnetroen, den fikk lov å vokse, den fikk lov til utfordre og bli utfordret, men det viktigste forble i hjertet den dagen for 36 år siden – JESUS KRISTUS.

Tilgivelse - det å tilgi seg selv.

 

Å tilgi seg selv er et svært viktig punkt, og det å være ærlig på det er ikke lett. Når det gjelder å tilgi andre har jeg nok kommet et godt stykke på vei. Det er nok litt feil hvis jeg bastant sier nå at jeg kan tilgi meg selv.

 

Å tilgi seg selv vil si å være fylt av en kjærlighet som ikke gjemmer på sine feil. En slik kjærlighet er noe man velger, men det er ingen enkel sak å gjøre et slikt valg. En ting er å klare det i forhold til andre, noe helt annet er å gjøre det med seg selv. Noe som gjør dette vanskelig, er at en glemmer at også det å tilgi selv er en livslang øvelse. På samme måte som jeg må tilgi andre hver dag, (det er derfor jeg har Lukas 6, 37 som en viktig preferanse) må jeg også hver dag tilgi meg selv.

 Jeg må mange ganger minne meg selv på hvorfor jeg må tilgi dem som har såret meg, og hvor hvorfor jeg må gjøre det daglig. Det er fordi jeg så ofte henter fram den vonde krenkelsen. Det opprører meg at de som har gjort meg noe vondt ikke må svare for det dem har gjort, og så blander det onde seg inn og vil utnytte min svakhet. Det er derfor jeg stadig må fornye min beslutning om å tilgi og sørge for at jeg ikke blåser liv i minnene om andres feil. Dette har på mange måter blitt en daglig prosess. Slik er det også med det å tilgi seg selv. Ingen mennesker er feilfri. Jeg kan ofte våkne opp til minnene om gamle feil og inderlig ønske at hele var ugjort, spesielt dumheter jeg slapp å svare for. Satan elsker å blande seg inn og spille på vår skyldfølelse Derfor er det å tilgi seg selv et like krevende og livslangt prosjekt som det å tilgi andre.

 Akkurat som jeg frykter at andre kan tilgi seg selv urettmessig, er jeg redd for at jeg selv også kan gjøre det. Når Gud setter meg fri, får jeg oppreisning. Når jeg vidrefører en slik tilgivelse til andre, må jeg sørge for at også de kommer fra det med æren i behold. Dette er en balansegang som kan virke helt håpløs, men går man dypt i seg selv kan man klare akkurat dette . Når Jesus viste seg for disiplene, var de både redde og følte skyldsfølelse. Jesus var død og deres sorg og skyldfølelse styrte sinnene deres. Jesus ville få dem til å forstå at de var fullstendig tilgitt, og at han ville at de skulle tilgi seg selv. Isteden for å minne dem om hva de hadde gjort, gikk han utfra at alt var bra. ”Liksom Faderen har sendt meg, sender jeg dere” står det i Johannes 20, 21. Det gav disiplene verdighet. Det viste at ingenting av det som var skjedd kunne endre hans planer. Jesus hadde allerede gitt en sånn forvarsel til Peter, fornektelsen gjennom engelens hilsen: ”Men gå av sted og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se Han, slik han sa til dere” står det i Markus 16, 7. Men de hadde sviktet han alle og flyktet. De var ikke tilstede ved korsfestelsen av frykt. De følte seg ytterst uverdige. Men så viste Jesus seg og forsikret dem om de skulle bringe hans livsverk videre. Jeg kan ikke bevise at Peter hadde tilgitt seg selv, men jeg går ut i fra at han gjorde det.

Når vi er fri for selvrettferdighet og stolthet, kan Gud komme og utføre noe gjennom oss. Eksemplet med disiplene etter Jesu død er en veldig viktig lignelse for meg. Jesus viser sin kjærlighet og veiledning, slik han gjorde for disiplene og slik jeg kjenner det gjennom min åndskraft og det å leve i Kristus. 

 

 Beviset på at jeg ikke har tilgitt meg selv er at jeg føler skyldfølelse. Av og til skammer jeg meg og fungerer ikke effektivt selv om jeg har bekjent min synd for Gud. Hvis det er slik, hvis jeg fortsatt går rundt med dårlig samvittighet for noe, selv om jeg har bekjent min synd til Gud, da tyder det på at jeg ikke har tilgitt meg selv fullt ut. Jeg er bundet til en skyldfølelse som Gud har vasket bort, og kan dermed ikke glede meg over tilgivelsen. Det er en vanskelig balansegang, fordi jeg ikke klarer å stanse tankene, fordi jeg føler feil med å tilgi noen jeg ikke kan forsone meg med. Men jeg må, jeg må komme til et punkt hvor jeg kjenner at Gud har visket vekk den følelsen. Som vi leser i Bibelen: ”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, og han tilgir oss syndene og renser oss for all urett (1. Johannes, 1.9)”. Hvis jeg har bekjent mine synder, bør jeg gripe dette løftet hundre prosent – og tilgi meg selv. Det er nettopp det Gud vil jeg skal gjøre. Jeg tenker raskt litt bastant på dette: Den som ikke kan tilgi seg selv, er et ulykkelig menneske. Da blir også tilgivelsen av andre vanskelig.

 Mennesker som ikke kan tilgi, er ofte preget av egen skam og må undertrykke den og overføre den på andre. En ting er i hvert fall sikkert, er at den som er plaget av skyld, vil være den første til å legge skylden på andre. Dette ligger i menneskets natur. Tilgivelse kan være vanskelig, noen velger også å legge den byrden over på Gud. Da blir tilgivelsen feil og man skyver bort sitt ansvar i tilgivelsen. Tilgivelsen ligger i en selv, den kan ikke fraskrives. Kristus skal ikke tilgi for oss, men gi oss tilgivelsen. I Bibelen leser vi: ”Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen kan tilgi dere deres overtredelser. Men om dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi dere overtredelsene deres (Matteus 11, 25-26)”. Dette er viktig, det er tvilsomt at en person som ikke kan tilgi andre noensinne har opplevd Guds tilgivelse av sine egne synder. Med andre ord, tilgivelsen må være hel.

 Det er ikke alltid mulig å si hva som kommer først, om min tilgivelse av andre gjør det lettere å tilgi meg selv, eller om tilgivelsen av meg selv hjelper meg å tilgi andre. Uansett tenker jeg sånn: Tilgivelsen er ikke hel før jeg har gjort begge der.

 

 Jesus sa om tilgivelse:
Hvis vi ikke av hjertet tilgir, vil vi selv ikke bli tilgitt. Han sa også: Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.

 Tilgivelse er et valg, hele livet består av valg. Guds kjærlighet fjerner ikke bare en liste over andres feil, den fjerner også en liste over egen fortreffelighet.

 Så jeg sier til meg selv, hvis jeg lar være å ta fram krenkelsen, vil et minne om den etter hvert svekkes og min sinnsro bevares.

 

 

1. 

Reinkarnasjon og kristendommen

Reinkarnasjonen har ingenting med kristendommen å gjøre, forsøker man å finne holdepunkter til dette bryter man med Guds ord, forvrenger Bibelens lære og setter frelsen på en alvorlig prøve. Sterke ord som innledning, men så finnes det heller ingen tvil hos meg. Det er viktig å ha et klart syn på dette og ikke slippe inn New-Age tenkning inn i troen. Mange finner dette fristende, jeg dømmer ingen som gjør det, men det er fra mitt ståsted helt feil. Jeg er ikke satt til å dømme og dette innlegget er heller ikke et forsøk på akkurat det. Men som frelst i Kristus ser jeg det som en plikt å advare.

Reinkarnasjon i Vesten
Mens Østens guruer betrakter sjelevandring som en forbannelse, blir den i Vesten tatt imot med åpne armer – som en velsignelse. Årsaken til denne optimismen skyldes at man hos oss ser på reinkarnasjon som en forlengelse av framtidstroen: Verden går framover. Vi opplever en stadig vekst i produksjon og levestandard. Denne utviklingen kan ikke fortsette i det uendelige. Det skal vi ikke ta så tungt  (i følge New-Age tenkning), fordi veien oppover fortsetter på det åndelige plan. Gjennom stadig nye reinkarnasjoner får menneskene sjanse til å utvikle seg til stadig høyere fullkommenhet. Så kan vi ta motsetningen hvordan dette praktiseres. I Vesten står ikke folk som i Calcutta (India) og mater rottene for å slippe å bli reinkarnert i dem. Frykten for å ende som en rotte er en forbannelse, forbannelsen er reinkarnasjon. Hos oss går utviklingen – med midlertidige tilbakefall, bare oppover og oppover mot stadig høyere bevissthetstilstander. Reinkarnasjon er kanskje fasinerende, men lite troverdig, slik den er bygd opp som et slags oppblåst medium i Vesten.


Reinkarnasjon og Bibelen
Reinkarnasjonen står i krass motsetning til Bibelen, med det mener jeg den bibelske åpenbaringen. Dette kan ikke gjentas ofte nok, siden mange mener å finne holdepunkter for sjelevandringen i Den Hellige Skrift. En helt avgjørende setning mot denne teorien finner vi i Hebreerbrevet, 9, 27: “Og likeså visst som det er menneskets lodd å dø en eneste gang og deretter bli dømt, så er også Kristus blitt ofret en gang for alle”. Teksten levner ingen tvil. På samme måte som også Kristus ofret seg en gang for alle, skal også menneskene dø en gang. Vi skal altså ikke leve og dø en rekke ganger. Vi har bare dette eneste jordiske livet, som vi skal dø fra “en eneste gang”.

Dette helt sikre bibelstedet må være vår norm når vi gir oss i kast med andre skriftsteder, som – hvis de blir misforstått – kan tolkes som et forsvar for reinkarnasjon. I Matteusevangeliet (17, 10-13) spør disiplene Jesus om når profeten Elija skal komme. De lovkyndige snakket stadig om at før Messias, ville Elija stå fram for folket (Malaki 4, 5). Jesus svarer at Elija alt har kommet. Disiplene forstår det sånn at det er døperen Johannes han snakker om. Ville dermed Jesus si at Elija etter hundrevis av reinkarnasjoner hadde gått inn i kroppen på døperen Johannes? Svaret gir seg selv. For det første var Elija allerede i Himmelen (2. Kongebok 2, 11). Da kunne han umulig vandre fra kropp til kropp på jorden. For det andre svarer døperen Johannes på fariseernes spørsmål om han er Elija, at nei, han er slettes ikke Elija. Skal vi forstå det slik at døperen Johannes motsier Jesus, som jo – myntet på Johannes – utrykkelig hadde sagt at Elija allerede var kommet? Løsningen på denne tilsynelatende konflikten finner vi hos Lukas 1, 7. Her sier engelen Gabriel om Johannes at han skal gå foran Messias “i Elijas ånd og kraft”. Det er dette Jesus sikter til når han sier at Elija allerede har kommet. Johannes kan ligne på typen Elija, i hvertfall ligner han på den gamle profeten i sin framferd. Det blir som på en bondegård når guttungen går staut og karslig over tunet. De voksne peker på han og sier: “Der går Gammel-Peder”. Han ligner på bestefaren sin. Slike beskrivelser (som Jesus gjør) var svært vanlig i bibelsk tid. Skal man lese Skriften må man ikke unnlate å vektlegge betydningen.


Reinkarnasjon og oldkirken
I en ordbok for New-Age leser vi at reinkarnasjons læren var utbredt blant de kristne i oldkirken. Først på konseliet i Konstantinopel i 533 ble denne læren avvist med knapt flertall. At New-Age ønsker å fremstå som en “moderne religion av sannheten” er nå en ting, men å skrive om historiens hendelser blir for drøyt. Å fordreie historiske fakta er for drøyt. Enda værre blir det når Bibelen fordreies. For meg blir det like dumt som når nynazister forsøker å fornekte Holocaust. Det dreier seg her om en vrangløgn som ved gjentagelse blir godtatt som en uimotsigelig sannhet.

Sannheten er tvert imot at oldkirken aldri gikk god for reinkarnasjon. De apostoliske fedre – som var de første forfatterne etter de bibelske, nevner ikke reinkarnasjon med et ord. Av det store antallet kirkefedre som fulgte, er det bare en som nærer beslektede tanker, det Origenes (oldtids teolog). Men heller ikke han tror på reinkarnasjonen. I sine skrifter mot gnostikere forkaster han læren om sjelevandringen. Det han derimot forfektet var at sjelen eksisterer i Himmelen før den tar bolig i et menneske. Det var denne pre-eksistens som ble forkastet i Konstantinopel i 533. I virkeligheten har oldkirkens kirkemøter aldri befestet seg med reinkarnasjonen. De fant det ikke nødvendig, nettopp fordi denne læren aldri fikk innpass i kristne kretser.

Reinkarnasjon og frelse
En helt vesentlig forskjell mellom reinkarnasjons læren og kristendommen ligger i synet på frelsen. Tilhengerne av sjelevandringen tror mennesket kan frelse seg selv. Gjennom tusener av reinkarnasjoner skal de takle sitt “karma” så virkningsfullt at fullkommenhetens frelse inntrer.
Kristendommen lærer at mennesket aldri former å frelse seg selv. Mellom det syndige mennesket og den hellige Gud gaper det et sluk, som vi med egne krefter ikke makter å bygge bro over. Selv ikke millioner av reinkarnasjoner ville klart det. Det er Kristus, som ved gi oss “noe av sitt eget” fører oss i all vår elendighet over til den andre siden. Dette Bibelens ord. Slik er frelsen i Kristus.


Forsøk på sannhetsbevis
I dette århundret er det blitt samlet en mengde beretninger om mennesker som angivelig skal ha opplevd et eller flere av sine “tidligere liv”. Her er selvfølgelig mye humbug ute og går. Folk finner gjerne ut at de har vært svært så betydningsfulle personer i sitt “tidligere liv”. Sjelden hører vi om personer som var mordere, alkoholikere eller hederlige arbeidsfolk. Grunn til skepsis gir også de undersøkelser som er gjort. I en undersøkelse fant man 12 personer samtidig som gjorde krav på å være den franske dronning Marie Antoinette, likså 20 personer samtidig påsto de var reinkarnasjoner av Alexander den store. Slike framstillinger virker ikke særlig tilforlatelig.
Nå finnes det også en mengde seriøse betraktinger av og om mennesker som har opplevd “tidligere liv”. Den engelske historiker Ian Wilson (født 1941) har i sin bok “Mind out of time” tatt for seg en rekke av disse tilsynelatende så overbevisende tilfeller, og funnet ut at de fleste har sine naturlige forklaringer. Men også han ser seg nødt til å innrømme at enkelte tilfeller lar seg hverken forklare eller bortforklare, som f.eks en amerikansk jente forteller at hun i et “tidligere liv” bodde i en landsby i Irland, og gir en detaljbeskrivelse av steder og personer som viser seg å være riktige. Parapsykologien driver seriøse undersøkelser på dette området. Her er det stor enighet om at reinkarnasjon ikke lar seg empirisk bevise.
En ting er uforklarlige fenomener, en annen ting er tolkningen av dem.

Er man frelst finnes det ingen sannheter og sannheten. Den kan ikke rokkes.

Takk Gud

Salme 118, 24:
Dette er dagen som Herren har gjort, la oss juble og glede oss på den.

Livet har lært meg at midt i alt er det godt å lære seg å takke. Ikke for det vonde, det ville være og er meningsløst. Men å takke Gud for det gode som livet byr fram hver dag. Hver morgen takker jeg Gud for en ny dag, jeg vet ikke hva den bringer, men den er der. Dagen er ingen selvfølge, den er ingen selvfølge for noen. Jo mer vi takker, jo mer opplever vi at vi har å takke for. Takken gir varme i livet og den kjærlighet Gud viser oss. Varmen utvider og vandringen med Kristus en dypere mening. Den gir perspektiver til å brolegge veiene videre. Tillit til at Gud er der underveis – og uansett, og er den dype grunntonen fra begynnelsen til slutt. Derfor er det mulig å ta grep, aktivere ressurser, arbeide seg videre i takknemlighet til Gud, gjennom Den Hellige Ånd i seg og Kristus i hjertet.
Takk Gud for at du viser meg og menneskene den rette veien, under alle forhold.

 

Et oppgjør med New-Age, sannheten ligger i Bibelen Guds ord

Kort sagt så bunner min motstand mot New-Age bevegelsene i at jeg som frelst og gjenfødt i Kristus ser med stor uro på den sammenblanding som gjøres med kristendommen og at den går i feil retning av hva som står i Skriften. Mange kristne lar seg inspirere og legge til alternative tenkninger i sin kristendom, noe jeg advarer sterkt imot. De krefter de velger å ta med seg inn i troen har ingenting med Gud den allmektige og troen i Kristus å gjøre. En slik sammenblanding river ned hjertes renhet i Den Hellige Ånd, og påfører Han en stor sorg.


New-Age er et paraplybegrep som dekker diverse forskjellige og uensartede grupper med en tilsynelatende ubegrenset rekke av usammenhengende trosretninger og livsstiler. Det er nesten umulig å definere den fordi den har så mange forskjellige grener. Den har ingen leder, ingen struktur eller noe hovedkvarter. Det er en opinionsbølge, en sentralisert bevegelse bestående av det meste. Det meste som kan sies er at en New-Age`er er en som ser på virkeligheten på en bestemt måte og reagerer på en bestemt måte. I mange deler blir kjærlighetsbegrepet så oppblåst at selve betydningen mister fotfeste. Østens mystikk og okkult praksis har blitt gitt en vestlig materialistisk smak. På overflaten kan alt virke både godt og harmløst. Den kommer ofte forkledd som selvforbedrings-programmer, som holistisk helse, et engasjement for verdensfreden, økologisk og åndelig opplysning. Likevel er det ofte en farlig undertone, som Paulus advarer oss mot: “Satan skaper seg om til en lystes engel (2. Kor. 11,14)”


For det første kommer mye av New-Age`s lære fra Østens mystikk. Hinduistiske og buddhistiske doktriner har blitt tilpasset den vestlige verden. Det læres mye om transendental meditasjon, reinkarnasjon, karma, zen, yoga og sveving i luften.
For det andre er den påvirket av naturreligioner fra hele verden. For det tredje finnes mange som åpenlyst praktiserer det okkulte. All praksis i likhet med dette blir sterkt fordømt i Bibelen (henviser bl.a til 5. Mosebok 18, 10-12, Gal. 5,20 og Joh. Åp. 9, 20-21)
Som jeg skriver her i de tre punktene er det et hav av retninger innen New-Age og ingenting av dette kan kalles bibelsk.


 En New-Age`er sier det slik: “Jeg ser på meg selv som en gudsbevisst person, men jeg har ikke nødvendigvis noe klart bilde av hva gud er. Jeg føler at jeg har en fri ånd og det faktum at Jesus eksisterte betyr ingenting for meg..” (sitat slutt)
For meg er Gud total, ubetinget kjærlighet. Den eneste veien til Gud er gjennom frelseren Jesus Kristus. Jesu lære er det eneste grunnlaget for kristendommen og det kan derfor ikke legges til andre ting når man finner det for godt. Det er viktig å se Jesus hele veien, i hjertet og Den Hellige Ånd, og følge hans rettferdighet og kjærlighet, et rent hjerte i Kristus viser denne veien. Man skal selvfølgelig ha respekt for andre religioner, jeg har venner som er alt fra kristne, muslimer, jødedom, hinduister til ateister, men uansett står evangeliets forkynnelse i meg, og kan jeg vinne et hjerte til Jesus, ja så er det en viktig åpenbaring for meg, dog ikke under tvang, men gjennom den åndskraft jeg er gitt – med andre ord, vise at sannheten ligger hos Kristus.


 Av alle tenkelige former for opplysthet er den verste den som folk kaller “indre lys”. At “Jacobsen” skal tilbe den gud som er inni ham blir til sist snudd om til å bety at “Jacobsen” skal tilbe “Jacobsen”. Igjen har menneskeheten falt for urfristelsen “du skal bli som Gud” (1. Mosebok 3, 5). Selv om det er mye snakk om medlidenhet og kjærlighet i New-Age, er bevegelsen veldig selvsentrert. Utgangspunktet for forandring er utvikling av “selvet”. Tilbedelsen av “selvet” viser seg tydelig i bøker og kurs om selvrealisering, selvoppfyllelse, selvhjelp, selvtillit, selvrealisering, selvopphøyelse og selvkjærlighet. Det høyeste er å finne sin egen lykke, tilfredsstillelse og suksess. Å finne sitt eget “selv” er å finne Gud. Selv om alt dette, eller noe av det kan høres logisk ut, er det, selvsagt et tydelig angrep på selvfornektelsen i hjerte av sann kristendom. Det er det motsatte av Det nye testamente, hvor oppfyllelsens vei er å elske og tjene en personlig Gud, og elske og tjene andre. Oppfyllelsens vei er ikke selvtilbedelse, men selvfornektelse, med det perfekte forbilde i Jesu Kristi liv, død og oppstandelse.


 I kontrast til det kristne synspunktet om at “det er menneskets lodd å dø en gang og siden komme for dommen (Hebr. 9, 27)” blir reinkarnasjon lært nesten allment i hele New-Age bevegelsen. Det blir ikke alltid lært som kosmisk rettferdighet, heller at alle vil eventuelt gjøre framskritt, fremover og oppover mot total åndelig opplysning. New-Age bevegelsen har igjen falt for en løgn – Bibelen, Guds ord beskriver dette i klartekst: “så sa slangen til kvinnen: dere kommer slett ikke til å dø (1 Mosebok 3,4)” - “men jeg frykter for at slik som slangen dåret Eva med sin last, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus (2. Kor, 11, 3)” (Les også Joh. 8, 44). Her er det viktig å huske, vranglære er ikke bare meninger en kan tenke forskjellig om, men det handler om troskap mot Kristus. En annen Jesus ville være et menneske, men ikke Gud – korsfestet, men ikke reist seg fra det døde. En annen ånd ville være et sinn preget av frykt, ikke tro – avhengighet og ikke frihet. Et annet evangelium ville vært et budskap om lov og ikke om nåde og tilgivelse. Noen steder i New-Age strekkes “alt er ett” til det ekstreme, til hvor det ikke er noen forskjell på Gud og Satan. Siden alt er ett, ender noen grener opp med å tilbe djevelen. Lucifer tilbes faktisk i noen grener av bevegelsen.


 New-Age bevegelsen gjør rett i å stille spørsmål ved materialismen. Det er riktig å understreke viktigheten ved erfaring og verdien av åndelighet. Det er riktig å legge vekt på medlidenhet, kjærlighet og enhet. Likevel kommer disse understrekningene til kort ovenfor kristendommens herlige sannhet. For det første, New-Age kommer ikke i nærheten av sannheten om Gud Faderen. Gud er ikke en upersonlig, abstrakt kraft, men han er den ypperste personlige skaper av universet. Og likevel bor han i oss. Vi ble skapt for å leve i et forhold som involverer kjærlighet til og tilbedelse av Gud. For det andre så er ikke New-Age i nærheten av sannheten om Guds Sønn. Jesus blir sett på som en av mesterne som har steget ned, sammen med Buddha, Krishna og andre. Utrolige omskrivninger av Det nye testamente har funnet sted. Ved å få Jesus til passe inn i New-Ages tankegang, går de glipp av den fantastiske sannheten, at han er “veien, sannheten og livet (Joh, 14,6)”. Han var, og er Gud gjort til menneske for vår frelse. I sin store kjærlighet døde Jesus på korset for oss, for å kunne frigjøre oss fra skyld, avhengighet, frykt og død. Han gjorde tilgivelse mulig, brakte oss Guds vennskap, opplevelsen av hans kjærlighet og hans makt til å forandre. Disse tingene er hjertet av den bibelske oppfatningen av frelsen. Den eneste frelsen i New-Age er selv-frelse og den eneste tilgivelse er selv-tilgivelse. For det tredje kommer ikke New-Age i nærheten av sannheten om Den Hellige Ånd. En kraft, New-Age kraften betyr å trekke seg ut av samfunnet (gjennom endre samvittigheten, visualisering, de syv chakra, reinkarnasjon osv), i motsetning til Den Hellige Ånds kraft som betyr å trekke seg mot samfunnet og forandre menneskers liv.


Det onde krefter (satan) ikke kan forfalske er hellighet. Den Hellige Ånd forvandler de kristne til å ligne Jesus Kristus (2. Kor. 3,18). Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, forsiktighet og selvkontroll. (Gal. 5, 22-23)

Så hva gjør vi som kristne? Vi trenger å gjennomsyre oss selv med sannheten. “Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag (Kol. 2,8)” . Dette forsterkes ytterligere i Timoteus: “For det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære, men slik de finner det for godt, skal de se lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret. De skal vende seg fra sannheten og holde seg til myter. Men du må være nøktern i alt du gjør” (2. Tim, 4, 3-5)". Dette er helt avgjørende, skal vi gjennreise Bibelens budskap må vi som kristne ha Bibelens sannhet med oss hele tiden, og ingen andre tillegg som vi synes passer inn. Alt som lukter New-Age må skrapes bort fra Guds ord.
Husk også Jesus advarsel:
“For falske messiaser og falske profeter skal stå frem og gjøre store tegn og under, for om mulig føre vill selv de utvalgte. Hør, jeg har sagt dere på forhånd! Om de altså sier til dere: “Han er ute i ødemarken”, så gå ikke ut dit, eller: “Han er inne i huset”, så tro det ikke. For som lynet begynner i øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. (Matt. 24, 24-27)".

 Det er viktig å bringe de gode nyhetene om Jesus til dem som er involvert i New-Age. Tross alt søker mange av dem en åndelig opplevelse. Vi må med våre liv demonstrere Guds overnaturlige kraft: Fader, Sønn og Hellig Ånd. Vi må tørre å vise hva som er sannhet og ikke sannhet – for meg er det å advare mot New-Age nettopp akkurat det – å vise sannhetens vei gjennom Jesus Kristus.

Nestekjærlighet

Blås aldri ut andres lys for at ditt eget skal få skinne i fred. Jo flere lys som brenner sammen, jo lysere blir verden. Vi har alle behov for å vise hvem vi er, derfor skal vi heller ikke glemme at andre også har de samme behovene. Det er ikke meningen at vi skal være like som mennesker, men meningen er absolutt at vi skal få lov til å være oss oss selv.
Derfor er det viktig å akseptere mennesker rundt deg for hvem de er.

Det er dette nestekjærligheten handler om. Det er dette som fjerner likegyldigheten til andre mennesker, uansett hvilken livssituasjon man er i.

Hvordan bør vi behandle vår neste? Det står i Bibelen, Lukas 10, 27-28: "Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av all kraft og hele ditt sinn, og din neste som deg selv. Og Jesus sa til han: "Du svarte rett, gjør dette, og du skal leve".

 

New-Age, onde krefter og kontakten med de døde - En farlig vei

Jeg har den siste tiden hatt sterke syn på hvordan menneskene er i ferd med å gli fra Kristus, og dermed den eneste sanne vei til Gud. Derfor skriver jeg fra mitt bibelske ståsted, som kristen og medmenneske. Jeg skriver i Guds ånd og hans kjærlighet, jeg taler i den samme enhet. Jeg fordømmer ikke andres religiøse syn eller tro, som medmenneske er det viktig å bygge broer og forsoning enn å skape kløfter som ender med hat, krig og det som værre er. Men når jeg taler, eller skriver er det med Den Hellige Ånds kraft, mitt kall om å spre evangeliet og vinne hjerter for Jesus. Som person er jeg som de fleste, med gode og dårlige sider, samtidig har jeg mine visjoner om livet og kjemper alltid hardt mot all urettferdighet. Alt dette med Jesus i mitt hjerte. En av mine åndsgaver ligger i kunnskap, derfor er det viktig å advare mot det som er galt, som fører oss i retning av ubibelske måter å tenke på.

Kontakt med døde mennesker er ikke i tråd med Bibelen og er usann. Bibelen sier at de, både de gode og onde sover, og vet ingenting om dem som lever. Dette er et viktig poeng for mitt kristenliv og troen. Jeg har alltid advart mot kontakt med døde, spiritisme og annen påkallelse som vil aktivisere onde krefter. Det er her spiritismen kommer inn, som fører satan og de onde kreftene nærmere. I dag opplever man stadig nye medium som mener de kan få kontakt med de døde, og i fullt alvor trekker sårbare mennesker inn i en farlig åndelig være. Det kan selvfølgelig være fristende å få kontakt med døde som har stått en nær. Dette er ikke noe nytt fenomen.
I Femte Mosebok, 18, 10 - 12 advarer Gud sterkt mot å innlate seg mot spiritisme. De ånder som disse menneskene er i stand til å kontakte, er de onde englene, altså satans åndehær. Disse onde kreftene kan utøve stor makt over mennesker, og må tas på alvor.

Jeg har møtt kristne som hevder at det å oppnå kontakt med døde kan frigjøre mennesker i sorg, og på den måten få et lettere liv med sin tro. Denne holdningen skremmer meg og jeg vil nok si det så sterkt at en slik holdning viser at Den Hellige Ånd ikke er ved dem, at de har gitt Den Hellige Ånd stor sorg, og at frelsen eller gjenfødelsen aldri har funnet sted. Hvis frelsen eller gjenfødelsen er der, vet man at en slik påkallelse aldri ville funnet sted. Man kan ikke hoppe ut og inn av frelsen (troen) etter hva som passer best inn. Frelsen (troen) står fast i den sanne vei i Kristus, som er kilden til det liv vi lever. Å hevde at det finnes gode engler eller ånder som skaper kontakt mellom levende og døde er feil og ubibelsk. Det står i Bibelen: "ingen må drive besvergelser, spørre gjenferd og spådomsånder til råds eller søke råd hos de døde, for alle som gjør slikt, har Herren avsky for (Femte Mosebok, 18, 10- 12). Dette er veldig sterkt skrevet, hvis det skulle finnes noe godt i det å påkalle døde, ville ikke Bibelen advart så sterkt mot det. Derfor er det viktig å følge Guds eget råd: "Dere skal ikke vende dere til gjenferd og spådomsånder og spørre dem til råds, så dere blir urene ved dem (Tredje Mosebok, 19, 31)"

Hva sier Bibelen om f.eks reiki healing, kanalisering, telepati, reinkarnasjon, sjamanisme osv. Er det uproblematisk å lære seg dette? Når Det Nye Testamentet ble samlet, fantes det ikke begreper som healing, kanalisering, sjamanisme osv. Istenfor beskrives de alle fenomenene som ikke gir Bibelen Guds ære, som trolldom forårsaket av onde åndsmakter.
Galaterbrevet 5, 20 er veldig klar på akkurat dette, mennesker som driver med trolldom vil ikke arve himmelens rike, fordi trolldom ikke er fra Gud og når man henter noe fra et annet sted en Bibelens Gud så blir det avgudsdyrkeri. Og som vi i tillegg ser utifra Galaterbrevet 5, 20, så vil heller ikke avgudsdyrkeri arve himmelens rike.

Innen de ulike New-Age bevegelsene er engler populære. Oppfatningen er stort sett at engler er gode. De fremstilles som en blanding av Bibelens engler og hedniske religioners oppfatning av bevingende vesener eller ånder. Et eksempel her er englesidene til Rosemary Ellen Guiley, som er kjent for bl.a å ha skrevet atskilige bøker om engler. Hun er også kjent fra en omfattende virksomhet med kurs og foredrag. Guiley har også laget engle-tarot kort som hun selger, og som hun hevder gjør det lettere for mennesker å etablere kontakt med englers sfære. Hun påstår at englene er et middel som gjør at vi kan få adgang til Guds rike. Jeg kan med en gang si at dette tar jeg sterk avstand fra. Med denne læren avslører hun at denne læren står i motsetning til Bibelens budkap.
Bibelen lærer at det kun er en vei til Gud, nemlig Jesus Kristus, han som er veien, sannheten og livet (Johannes 16, 6). Adgang til Guds rike er bare mulig ved tro på hans offer for vår synd. Dette er kun et eksempel på hvordan ulike bevegelser innenfor New-Age blander begreper fra Bibelen med andre religioner. Selv om det blir brukt ordet "engler" i New-Age så har det ingenting med Bibelens engler å gjøre. La oss for all del ikke tro at bare fordi noen kaller noe for "engler" eller "Jesus" så er det riktige betegnelser. Det er veldig viktig at vi kjenner Bibelens lære om engler, slik at vi ikke bedras av falske etterligninger og vranglære som vi opplever i de ulike New-Age bevegelsene.

Bibelen taler også tydelig om at engler blir sendt fra himmelen for å komme oss til hjelp. Men det skjer ikke fordi vi henvender oss til engler, for de står ikke under vår kommando. De kan komme når vi mennesker henvender oss til Gud. Han vil så på sin måte velge å sende oss den nødvendige bistand. Moses beskriver dette på følgende måte: "Da ropte vi til Herren, og han hørte vår bønn. Han sendte oss en engel og førte oss ut av Egypt (Fjerde Mosebok 20, 16)".

Til slutt, et annet eksempel på forskjellen mellom Bibelen og New-Age, noe som er viktig å ta med i den store sammenhengen når man tar opp dette med New-Age bevegelser. I New-Age er Gud upersonlig kosmisk kraft eller energi (Brahma, det gudommelige, Gaia, Moder Jord osv.).
I Bibelen er Gud en personlig Gud (Andre Mosebok, 3.15 - 33.11 og Romerbrevet 15).
Gud er ikke kosmos, Han er den som har skapt kosmos.
Man kan også se den klare forskjellen i synet på verden og mennesket, I New-Age er verden og mennesket en utstrømning av det gudommelige. Mennesket er i sitt inneste vesen gudommelige gode. Bibelen lære sier noe helt annet, verden og mennesker er skapninger skapt av Gud. De har av natur ikke noe gudommelig vesen, men er pga synden skilt fra den personlige Gud. (Referanser her er: Første Mosebok 1 3, 8,21 - Romerbrevet 8 og 18 - Første Johannes 2, 15)

Jeg tar av avtand fra New-Age bevegelsen og mange alternative retninger, jeg advarer mot å ta kontakt med de døde og tro at man skal tilbe engler. Jeg forholder meg til Bibelen som gjenfødt i Kristus. Jeg tror ingen vil angre på å bli Guds barn når de blir frelst.

Syv Jesus`er

Forfatteren og menighetslederen Brian McLaren forteller at han gjennom de ulike kristne tradisjonene har møtt syv Jesus`er. Dette høres i utgangspunktet veldig merkelig ut, men plasserer man Jesus som helhet får det en mening. Her kommer oppdelingen slik Brian McLaren tolker de kristne tradisjonene:

1.
Den konservativ-protestantiske Jesus (Langfredagens Jesus) som frelser oss ved å dø på korset for vår synd.

2.
Den pinse-karismatiske Jesus (Pinsefestens Jesus) som frelser oss og gjør oss hele ved å sende oss sin helbredende kraft - Den Hellige Ånd.

3.
Den romersk-katolske Jesus (Påskemorgenes Jesus) som frelser oss ved å stå opp fra det døde og gi oss del i oppstandelseslivet.

4.
Den ortodoks kristne Jesus (Julens Jesus) som frelser oss ved å komme inn i vår verden som "Gud med oss", som går ved vår side for å vise oss hvordan Gud er, slik at vi med glede vil søke hans herredømme.

5.
Den liberal-protestantiske Jesus (Profeten Jesus) som lærer oss fred og og rettferdighet og kaller oss til å være med å gjennopprette rettferdigheten i verden.

6.
Den anabaptiske Jesus (Læreren Jesus) som lærer oss å leve slik han levde og lærte

7.
De undertryktes Jesus (Den revolusjonære Jesus) som med sin ikke-voldelige frigjøringsstrategi utfordrer undertrykkerne og søker å gjennomføre en sosial revolusjon.


Selvfølgelig innrømmer McLaren at dette er hans subjektive opplevelse av de ulike tradisjonene og at framstillingen er forenklet og karikert. Alle kristne tror at Jesus døde for deres synder, og på den Hellige Ånds kraft osv. Men det handler om vektleggingen og fokus, og sammen presenterer disse ulike tradisjonene oss for et større og mer fullstendig bilde av Jesus enn hver av dem kunne gjort alene.


De fleste vil nok umiddelbart kjenne seg igjen i noen av disse tradisjonene ovenfor. Kanskje har du gjort en lignende reise også. Tanken om at flere tradisjoner bidrar til et mer fullstendig bilde av Jesus, er utfordrende, men også befriende. I stedet for vår egen oppfatning av Jesus, blir det ham selv som kommer i sentrum. Dette er for meg et viktig poeng og ikke minst en viktig erkjennelse.


Så hva ga dette meg?
På det spørsmålet må jeg svare at det var en grei inndeling, det ligger nok tett oppunder slik jeg selv ville definert de forskjellige tradisjonene, eller det å sette ”merkelapper” på hvordan man i ulike miljøer oppfatter Jesus. Jeg møtte Jesus allerede som 15 åring, etter mye grubling og synsing. Jeg har alltid likt å lese, og gikk løs på Jobs bok som 12 åring, om jeg forsto alt jeg leste ville vært feil å hevde, men jeg fikk veldig sterke følelser og meninger på dette med rettferdighet. Og det var nettopp de ordene jeg fikk av Jesus noen år senere, fra Matteus 5,6: ”Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal bli mettet.” Denne åpenbaringen var veldig sterk, og frelsen har aldri forlatt meg siden den dagen jeg ble gjenfødt, 21. august 1976. Jeg har aldri satt noen merkelapp på meg selv som kristen eller stått hardt på en bestemt retning. Når jeg leste de syv Jesus`ene kunne jeg kjenne meg igjen i mange av de punktene. Det ble derfor spennende å dele det inn på den måten, selv om jeg kanskje hadde satt det litt annerledes opp, da utifra min egen tenkning. Punktene viste meg også mangfoldet i Jesus, noe jeg alltid har vært veldig opptatt av, både når jeg forkynner Ordet for andre, når jeg ønsker å overbevise om sannheten i evangeliene samt mitt eget forhold til Jesus. Jeg har alltid vært veldig Jesus tro og alltid hatt evangeliene og Det Nye Testamente veldig tett i livet mitt.

Jeg har aldri vært sterkt knyttet til spesifikke menigheter og er heller ikke medlem av Den Norske Kirke. Jeg er både døpt og konfirmert, men meldte meg ut som 17 åring. Siden den gang har jeg vandret sammen med Jesus på min måte, i åndelig nærhet som er helt avgjørende for meg. Når jeg leser gjennom punktene, reflekterer rundt dem får jeg også litt sans for denne inndelingen, eller måten den er laget på. Selv om jeg er politisk bevisst på hva jeg ikke godtar i samfunnet, har jeg aldri definert meg som konservativ eller liberal i synet på Jesus, jeg skiller veldig på politiske meninger og mitt kristne livssyn. Av og til ikke alltid like lett, men veldig klar på akkurat det. Når jeg gikk igjennom punktene må jeg tilstå jeg likte punktene 5 og 7, det sammenfaller nok mye med hvordan jeg selv praktiserer eller forsøker å praktisere mitt forhold til Jesus, men ikke nødvendigvis et absolutt fordi jeg kjenner meg igjen i flere andre punkter også. Teologisk sett er jeg nok mer konservativ en liberal hvis jeg skal bruke de betegnelsene.


For å trekke fram en spesiell side ved disse punktene, som ligger i mitt daglige liv, så er det punkt 4. Jeg bor i et land, Montenegro hvor ca 80% av befolkningen er ortodokse kristne. Kirken som samlingspunkt har en stor betydning i det samfunnet jeg lever, spesielt etter den tragiske borgerkrigen på Balkan på 1990 tallet. Selv om jeg ikke behersker det serbiske språket så godt enda har de siste fem årene satt sitt preg på meg. Jeg bor i Montenegro ca 8 måneder i året, og i Norge på sommeren. Kirken og menigheten her rommer alle, også meg. Å kunne samles i kirken i bønn og fordypning er viktig, og kanskje har jeg for første gang i livet knyttet meg litt mot en spesiell retning, selv om jeg er kristen protestant. Jeg likte spesielt godt det som står i punkt 4, ”Jesus (Julens frelser) som frelser oss ved å komme inn i vår verden som ”Gud med oss” osv..”. Julen er en viktig høytid for meg, fordi det alltid forsterker dette med rettferdighet og forsoning. Jeg følger den protestantiske julefeiringen hjemme i Norge, men deltar også i mine venners julefeiring her i Montenegro 7. januar (ortodoks jul). På den måten vandrer jeg mellom to tradisjoner - den protestantiske og den ortodokse. Men i denne vandringen er Jesus den samme - Han er veien, sannheten og livet.


Brian McLaren har gjennom sine bøker og sin undervisning blitt en av USAs mest innflytelsesrike kristne ledere. Hjemmesiden hans finner du på: www.anewkindofchristian.org

Ingenting kan skille oss fra Jesus kjærlighet

Er du klar over at ingenting kan skille deg fra Jesu kjærlighet ?

Rom 8:35 forteller oss denne herlige sannheten, når vi først er kom til Jesus, så er det ingenting som kan skille deg fra Jesus og Hans kjærlighet. Du står kanskje i dag begravet til anklene i bekymringer, sykdom, nød, angst, ensomhet, frykt men da er det meget viktig for deg å huske at ingenting kan skille deg fra Jesu kjærlighet.

Men det er ikke sikkert du opplever Jesu kjærlighet i ditt liv, for det er faktisk mulig å leve et liv uten Jesu kjærlighet selv om Han elsker deg. Joh ev.1-3 og 1.Joh forteller oss at bevisst synd i våre liv, vil hindre oss fra å oppleve Jesu kjærlighet.

Så da kan du leve et liv i bevisst synd, selv om Jesus elsker deg, og alikavel gå fortapt fordi du valgte synden fremfor Guds kjærlighet gjennom tro og omvendelse. Kjernen her er ”evigheten”. Den skiller ikke på det gode og onde, fordi himmelriket hører menneskene til (ref. Jesus). Å søke mot Jesus vil alltid være en mulighet, å møte han i ånden og la han fylle ens hjerter.

For Gud er hellig og rettferdig, i tillegg til å være kjærlighet og godhet. Om du da velger synd, istedenfor frelsen og Guds kjærlighet, så møter du Guds hellige og rettferdige side istedenfor Hans godhet. Da vil du bli dømt som en synder av Gud, selv om Gud elsker deg, og tar deg imot, fordi tilgivelsen ligger i Guds rettferdighet og nåde, også etter døden.

Så det er sant at ingenting kan skille oss fra Jesu kjærlighet, men det er en ting som kan hindre deg fra å oppleve og få del i Jesu kjærlighet, bevisst synd. Bevisst synd kan ligge i oss så lenge vi lever, alikavel holder Gud fast på oss. Selv en troende kan synde, ja synde hardere enn en ikke-troende.

Men om du er frelst, om du er et Guds barn, så er det virkelig ingenting som kan skille deg fra Jesu kjærlighet. Økonomiske bekymringer, sykdom, ensomhet, angst, uro, frykt, overgrep, undertrykkelse, mobbing, forfølgelser: Ingenting av dette kan skille deg fra Jesu kjærlighet.

Om du ikke er frelst, så er det heller ingenting som kan skille deg fra Jesu kjærlighet. Men det er noe som kan hindre deg fra å ta del i Jesu kjærlighet, noe som kan hindre deg fra å møte den siden av Gud, kan den søkes opp både før og etter døden, igjen Guds nåde og rettferdighet.

Hvil da i dag i dette du som er et Guds barn og som ikke lever i bevisst synd. Hvil i det at samme hva, samme hva , du opplever i dag av prøvelser: Så er det ingenting som kan skille deg fra Jesu kjærlighet. Og når ingenting kan skille deg fra Jesu kjærlighet, så er det ingen prøvelser som er for store for deg fordi Jesus er med deg gjennom alt.

Og til deg som ikke er et Guds barn, du er også elsket av Jesus. Fordi ingenting kan skille deg fra å være elsket av Jesus. Men du opplever ikke Jesu kjærlighet i dag og Gud er kjærlighet, hellighet og rettferdighet. Nå møter du bare Guds hellighet og rettferdighet  som en synder, men du kan   ( om du vil ) få møte også Guds godhet i dette livet. Fordi Gud vil at du skal ha det godt, Gud vil at du skal få oppleve Jesu kjærlighet. Men da må du ta valget om å bli frelst. Frelsen gjelder alle, og i dette livet gir den en kraft som kun Gud selv kan forklare. Jesu kjærlighet vil gi livet et annet innhold, men like viktig: Jesu kjærlighet er ikke dømmende, den er evig, på hele veien til evigheten og guds rike.

Husk Jesu ord, ingen er født syndefrie, men vi er født med fri vilje og frie tanker. Dermed er det aldri for sent å ta imot Jesus.

Glem dommedagsprofetier, glem at Gud straffer en synder – bytt ut ordet straff med kjærlighet, lev livet etter beste evne, uansett valgene er du Guds barn, selv om du ikke bærer hans ord inni deg. Gud ser deg der du er.

Ingenting kan skille oss fra Jesus kjærlighet.

Har kristne problemer med tilgivelsen?

I et innlegg tidligere i bloggen 19. januar 2012 tok jeg fram temaet: Tilgivelse - hva sier Guds ord. Er dette kun frase vi bruker, men egentlig ikke forholder oss til? Er det mulge å leve ut hel tilgivelse? Dette er to av mange spørsmål som melder seg når vi snakker om tilgivelse.

Nelson Mandela er et godt eksempel på en som valgt tilgivelsens vei. Etter 27 år i politisk fangenskap, slapp han uskadd ut. Uten synlig bitterhet bad  han sitt folk om å tilgi sine hvite undertrykkere og heller rette blikket fremover, mot oppbyggingen av en ny nasjon, fri for sosiale og etniske skillelinjer. Til tross for de nedbrytende traumene fra apartheidtiden valgte Mandela tilgivelsens vei fremfor politisk hevn (disse ordene om Mandela er også skrevet innlegg her 23. mars 2011)
Mange hadde forventet at det mest uhyggelige blodbad ville finne sted i Sør-Afrika, men noe slikt skjedde ikke. Den sinnsro de maktet å utvise da Sannhets- og forsoningskommisjonen avdekket noen av de blodigste overgrep årene før, overrasket dem alle, ikke minst dem selv. Derfor er Nelson Mandela og sør-afrikanske folk et godt eksempel på hva som ligger i ordet tilgivelse. De satset på framtiden framfor å bli i fortiden. Et vanlig tenkende hode hadde nok ikke blitt overrasket over hevn, ja vi ville sikkert finne argumenter på hvorfor hevnen mot de hvite kom, jeg tror vi hadde forsvart den. Mandela ville det annerledes, og viste sitt folk en klokskap som han nesten står alene om i vår historie.

Jeg tror, eller er ganske overbevist om at spørsmålet om tilgivelse er det viktigste og mest påtrengende bibelske spørsmålet vi står ovenfor i dag. Vi lever i en verden fyllt med konflikter, uro og undertrykkelse, vi ser det hver eneste dag i nyhetsbilde, dette igjen skaper diskusjon, og vi lager oss fronter for og imot dette. I dette blir tilgivelsen et sentralt tema, fordi vi enten tenker forsoning eller forblir i en av frontene, hvor vi fortsatt skyter mot hverandre i argumenter. Det er ikke noe unaturlig over det, forsoning er like vanskelig som tilgivelse. Dette handler ikke nødvendigvis om tro, selv om mange konflikter starter med akkurat det. Som et lite sidespor kan man jo spørre seg hvorfor tre religioner, som tilber samme Gud (jødedom, kristne og muslimer) er fullstendig i klinsj med hverandre, at nettopp de tre religionene står for krig, undertrykkelse og sult. Religionene står ikke for det, men de som utøver den, la oss kalle dem de troende, står bak all denne undertrykkelsen og mot hverandre. Når noen kommer med tanker om forsoning eller tilgivelse så blir man møtt med ristende hoder og vanntro, ja til og med bibelvers eller sitater fra Koranen, Toraen og annet. Hva foregår egentlig inne i hodene på folk? Hvordan er det mulig å skape undertrykkelse og overgrep når man vet Bibelen ber oss om noe helt annet? Dette får ligge litt i luften, men absolutt en tanke man bør reflektere over.

Så mitt spørsmål, har kristne problemer med tilgivelsen? Ja, jeg vil faktisk svare ja på det. Vi står ovenfor den samme utfordringen ovenfor oss selv som Nelson Madela gjorde. Jesus er veldig klar på dette i evangeliene, den som tilgir av et helt hjerte, vinner fred og skaper forsoning. Dette er kjernen og dette er gropa mange kristne ramler ned i og aldri kommer opp av. Mange av de som ligger i den gropa snakker om synden, helvete og om nestekjærlighet. Nå er ikke gropa et eksempel på at man graver seg mot et helvete, men den gropa er gravd i mange kristne hjerter. Det er en alvorlig retning. Det blir forferdelig feil å snakke om tilgivelsen og nåden hvis vi selv ikke kan tilgi. Fordømmelse og baktaling florerer jo like mye blant kristne som hos ikke-kristne. Det blir latterlig å tro at troen i seg selv gir oss slike rettigheter. Det finnes bare et svar på det, de rettighetene finnes ikke. Jesus har pålagt oss det motsatte. Derfor er nåden, tilgivelsen og nestekjærligheten helt sentralt i oss alle.

Jeg har selv vært i en situasjon hvor tilgivelse føltes helt motbydelig, ja jeg kunne aldri klare å nå tanken engang. Min bitterhet hadde låst seg helt fast, selv om jeg utad viste en helt annen side. Jeg gikk heller ikke rundt å brukte tid på dette, det kom opp av og til når jeg tenke rundt dette med nåde og tilgivelsen,  eller når jeg var i hete diskusjoner, kjempet for det jeg mente var rettferdighet. En dag hadde åndskraften i meg fått nok. Jeg ble rett og slett møtt med et krav: Du kan aldri få hel tilgivelse hvis du ikke kan tilgi selv. Først følte jeg tanken helt absurd, men Jesus ga ikke slipp på meg. Det ble noen dager med grubling, så skjedde det som måtte skje. En merkelig varme fylte hjertet mitt, freden som plutselig fulgte kan knapt beskrives. Samtidig var fortsatt en flik der, tanken på at de personene jeg var forbanna på ville slippe alt for billig unna. Ingen ville jo få vite eller forstå hva de hadde gjort. Når disse tankene kom forsvant freden, samtidig som den kom tilbake når jeg tenkte på tilgivelsen. Så derfor sto jeg ovenfor et valg, skulle jeg velge freden eller bitterheten?

I Efersbrevet 4, 30-32 står det: "Og gjør ikke Den Hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til forløsningens dag. Slutt med all slags hardhet, hissighet, sinne, skrål og spott og annen ondskap. Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus."

Jeg valgte freden, og jeg fikk mer balanse i livet mitt. Jeg skjønte også hvor viktig bønn var og den sinnsro det medfører. Så lærte jeg en viktig ting om tilgivelse: Gud kan hjelpe oss å tilgi selv når forsoning er umulig. Skal tilgivelsen være i hel, må man tilgi andre, men enda viktigere, man må også kunne tilgi seg selv. Det er en vanskelig side, og jeg vil ikke påstå jeg er der hundre prosent, men jeg lærte de dagene veldig mye hva tilgivelse er, og at den aldri kommer til å forlate meg. Jeg må forstå, og jeg må vise tilgivelse, ovenfor meg selv og andre. Gjør man ikke det skaper vi "Ånden sorg", og som frelst kan jeg rett og slett ikke det. Kampen i meg selv dør nok aldri ut, men den har gitt meg sinnsro slik Jesus formanet meg om.

Jeg svarte ja på at jeg tror mange kristne har problemer med tilgivelsen. Når jeg kommer med en slik påstand blir jeg møtt med "skal vi tilgi Hitler, skal vi tilgi mannen som drepte sin kone i fylla, skal vi tilgi vold, misbruk osv", altså ytterpunkter som setter tilgivelse på prøve. Jeg svarer alltid på dette, men på en måte jeg menr mener er rett. Vi er ikke satt til å dømme, alvorlig kriminalitet blir et spørsmål for domstolen, utifra det danner vi meninger og kan finne tilgivelsen, hvis det er relevant. Jeg er ikke satt til dømme Hitler, og trenger ikke legge tilgivelsen til det spørsmålet, fordi den eneste som har rett til å dømme er Gud selv. Jeg trenger faktisk ikke å svare på slike spøtsmål heller, fordi det ikke handler om min egen tilgivelse, det er ofte store saker som har skjedd. Jeg snakker om tilgivelse og situasjoner vi selv møter, og der er Efeserbrevet kap. 4, 30-32 en viktig påminnelse, og den påminnelsen trenger mange kristne å bli minnet om.

Tilgivelsen må være hel skal man oppnå det fullbrakte i Kristus, man må gjøre en innsats med seg selv før man fordømmer eller kritiserer. Tar man tilgivelse på alvor slipper man å fordømme, og der er kjernen i mitt spørsmål. Her syndes det kraftig blant kristne. Menneskelig natur må/skal søke tilgivelsen, man må bli ferdig med en sak, for sin egen del, for andres del, i Kristus samt tørre å stå fram at av og til gjøres det feil, både egne feil og andres. Da rydder opp i det. I det øyeblikket er man frigjort, og det mener jeg utifra hel tilgivelse. Kristne som ikke takler dette må søke et nærmere forhold til Kristus, ikke-kristne må ta et oppgjør med sine holdninger, for dette handler om oss alle, i alt vi gjør hele tiden. Kristne har et spesielt ansvar for å spre kjærlighet, det ansvaret har mange kristne glemt når de dyrker sin egen forfengelighet og med lettvinte fraser med påstanden "det står i Bibelen" fordømmer andre. Tilgivelsen bygger opp selvfølelsen og sinnets ro, et bånd til Kristus som ikke blir klippet over. For alle mennesker er tilgivelse viktig, om man har en tro eller ikke.

Er rettferdighet en skremmende tanke?

Romerbrevet 14, 3: Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller blir en sak mellom han og hans herre og han blir stående, for Herren har makt til å holde han oppe Romerbrevet 14, 3

Det er alt for mye fordømmelse i samfunnet idag, en skremmende utvikling, også blant kristne. Hvorfor er det så vanskelig å se Jesus kjærlighetsbud og ære Gud som den rettferdige Gud? Det er lett i tanker, vi lovpriser og velsigner, men i gjerninger skjer det motsatte. Denne holdningen skremmer meg, og vi bør bli flinkere til å se det positive i hverandre. Nestekjærlighet er egentlig ikke vanskelig å vise, uansett hvem det gjelder. Det gjelder meg like mye som alle andre, vi lever i Kristus, men jeg er redd vi skuffer mye som mennesker. Ta kampen opp mot urettferdighet, det er ihvertfall en god start. La oss heller enes i Guds herlighet enn å holde noen utenfor. La oss som kristne vise at Jesus er sannheten, veien og lyset, at det faktisk er det mest ekte som finnes. Alle trenger, nei fortjener en oppmuntring i hverdagen.

Norge idag har mange kulturer og religioner som fortjener respekt, det å akseptere andre og se hva som kan bidra til styrke, virker på meg som vanskelig. Ja, jeg er kristen og evangeliet og Jesus kjærlighet er sentralt i mitt liv. Men jeg kan ikke snerpe meg inn og tro at alle andre er på ville veier. Jeg må derimot vise hva Jesus har lært meg, nemlig respekt for andre. Et samfunn trenger mangfoldet fordi vi kan ikke fornekte den ti vi lever i. Et samfunn som hele tiden leter etter noe å fordømme, finne feil eller elske fram en elite er som et tog som avsporer lenge før den når stasjonen. når noen setter spørsmålstegn med Bibelen, eller mener noe ikke kan tolkes likt i dagens samfunn, ja så må vi rase opp som en gjeng galinger å skrike "nå spotter du Guds ord". Det handler ikke om spottelse, og det handler heller ikke om å finne et spesifikk bibelvers og si: "Se, jeg hadde rett". Det handler om at Bibelen er en bok fyllt med Guds kjærlighet, og det må vise på en måte i respekt, fordi vi "ser" ting forskjellig og det vi ser er like verdifullt for den det gjelder. Vi trenger ikke evangelister, gjerne menn, i dress og slips som angriper alt og alle. Bare at de bruker ordet evangelist er for meg fullstendig uforstålig. En evangelist ser hele menneske, alle dens kvalititer og styrke, og at forskjellige syn faktisk ikke er uforenelig med Gud. skal folk bli kjent med evangeliet, få sans for Jesus og den sannhet med han, ja så må de forstå hvem han er. Og finner de han ikke, ja så vi som kristne forstå at de menneskene ikke er noen dårlige mennesker av den grunn. Å bekjenne sin tro er ingen tvang, og vi overbeviser ingen med å drasse fram helvete og jordas undergang, eller dunke de ti bud nedover hodet på folk. Vi må, som jeg gjentar til det kjedsommelige, vise respekt.

Jeg tror alle mennesker kan vise sin verdi på sin måte, både som kristen og ikke-kristen. For meg er det helt avgjørende hva som ligger i mennesket selv, jeg setter ikke merkelapper på noen. Jeg har venner som synes jeg er sprø fordi jeg kan kombinere troen med alt mulig annet jeg mener, sagt på en litt humoristisk måte da (jeg har heldigvis mye selvironi), jeg synes ofte de diskusjonene med venner blir de beste også. Da kommer nemlig verdien av vennskap frem, vi aksepterer hverandre.

Når jeg går til angrep på f.eks Israels politikk handler det ikke om at jeg fornekter hva Gud sier om sitt utvalgte folk. Men når hans utvalgte folk handler urett utifra mitt ståsted, blir jeg kjapt beskyldt for antisemmentisme, ja til og med satanisme. Javel, hva sier det meg? Å godta krig, er det riktig, er det Guds strategi? Neppe, og jeg tror heller ikke det nytter å løpe rundt med en gudommelig glora rundt Israel uten vå se nyansert på den krigen. Ok, jeg har et politisk standpunkt, jeg støtter en fri selvstendig palestinsk stat, men jeg støtter ikke Hamas sine rakett angrep mot Israel av den grunn. Jeg ønsker fred, og da må man faktisk tenke forsoning. Jeg klarer ikke å se at jeg sprer satanistiske handlinger pga mitt syn, jeg klarer heller ikke å se jeg sprer rasisme (som antisemmetisme er) heller. Men det som betyr noe for meg er at alle barn som fødes i Midt-Østen har rett på en trygg og forsonlig framtid. Derfor mener jeg mange kristne med sine skylapp holdninger om Israel er i større grad enn meg med på å forsterke forskjelligheter og verdien i mennesker. Det klarer ikke jeg fordi jeg setter Jesus totale kjærlighetsbudskap alt for høyt. Når jeg ber om forsoning gjelder det også begge sider, den må komme like sterkt til uttrykk fra palestinsk side som fra israelsk side. 

La oss, tror forskjellige syn og politiske ståsted slå ring om det positive, det er ikke umulig å dra lasset sammen, hvis man fremmer tillit mellom hverandre istedenfor mistenksomhet og hat. Når vi gjør det, ja da har vi forstått Jesus sitt svar i Romerbrevet 14,3 - Vi har ingen rett til å dømme andre.

Lev i sannheten og vis det til andre.

La ikke  et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsingnelse for dem som hører på. Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag.

Ef. 4, 29-30 

Siden jeg vet at Guds egen ånd lever i meg, må jeg være nøye med hva jeg tenker, leser, ser, sier og gjør, ellers kan jeg gjøre Gud den hellige ånd sorg. I Efeserbrevet er Paulus klar over at onde tanker og handlinger er fristelser også for dem som har fått Den Hellige Ånd som segl.  Som troende skal vi følge i handling de eksemplene Gud har gitt oss. Det er viktig å huske at han elsket menneskene også når de var hans fiender. Som Guds etterfølgere skal troende vise en selvoppfordrene kjærlighet. Her er Jesus Kristus vårt eksempel og forbilde. Som frelst blir man endret fra mørket (synd) til lyset (rettferdighet). En troende skal vandre i samsvar med sin status i Kristus. Vi blir advart mot mørke handlinger, selv om det skjer i det skjulte, så er det alikevel kjent for Gud. Tanker er i seg selv ikke synd, de kan renses. I det øyeblikket handlingen blir styrt av urene tanker og utført, da synder man. Slik ser jeg det når jeg jeg leser dagens bibelvers og versene som følger.

Det er viktig at det vi sier står i samsvar med det vi gjør, at vi holder oss unna sladder og fordømmelse av andre. Guds ord er rent, og Den Hellige Ånd viser oss hele tiden hvor viktig de rene ord er. Man kan ikke fornekte seg selv når man er frelst, rett og slett fordi Kristus lever i oss. Dermed er også livets innhold blitt vårt (mitt) segl til Gud. Denne kjærlighet styrer alt tankegodset og skyller de urene og syndige tankene vekk. For i Gud kan vi ta del i den rettferdige verden, Guds verden, og vise alle rundt oss at denne herligheten er vår vandring i livet. En person kan ikke deles, men menneskenes hjerter, hvor vilje og tanke samt beslutninger styres fra, kan gi Den Hellige Ånd større eller mindre plass. Den som tror og har fyllt sitt hjerte, lar Den Hellige Ånd vise vei.  Alle troende er dermed beseglet.

Vi er alle falne mennesker (både kristne og ikke-kristne), og ingen av kan selv finne Gud. Men Gud finner oss og har åpenbart seg i Jesus, som er sannheten. Bare i Jesus Kristus finner vi ufeilbarig sannhet. Det betyr ikke at kristne er ufeilbarlige, eller at vår forståelse av sannheten er ufeilbarlig, men at Guds åpenbaring av Jesus Kristus er ufeilbarlig. Han er den standaren alle påståtte sannheter må strekke seg etter. Setter man andre religioner ved siden av Guds åpenbaringer i Jesus Kristus, ser vi at de inneholder både sannhet og feil. Det er en mørk side ved religioner. Det finnes selvfølgelig en mørk side ved hvordan kristendommen brukes av oss mennesker, men det er ingen mørk side side ved Guds åpenbaring i Jesus Kristus. Jeg har blitt møtt med fra ikke-kristne om at ved å hevde dette inntar jeg en holdning som ikke viser toleranse. Til det svarer jeg: Bibelen er en praktisk bok, ikke filosofisk. videre kan vi være sikre på at Gud er rettferdig, vi trenger ikke frykte for at Gud er urettferdig. Ingen blir frelst av en religion, kristne er frelst av Guds kjærlig gjennom trorn på Jesus Kristus (Ef. 2, 8). Han døde for oss slik at vi kan få tilgivelse. Vi mottar frelsen når Gud åpenbarer seg for oss og ikke at en skrevet regel i en religion ber oss om å tro. En viktig forskjell. Det handler om en overgivelse av seg seg til et liv i Kristus.

Å leve etter Kristi kjærlighetsbud og Bibelens ord krever noe av oss, men det krever også at vi er modige. De første kristne skammet seg ikke over å vitne om Jesus. Vi skal heller ikke gjøre det i vår tid hvor toleranse og ikke sannhet står på dagsorden. La meg gå tilbake der jeg startet "å ikke gi Ånden sorg", vi skal la sannheten seire og la feighetens stillhet tape. Vi skal vise at Gud gir oss sannheten, Gud elsker oss, og vi ærer han. Det er ikke vanskelig å leve etter Guds påbud, men det utfordrer oss hele tiden. Derfor er det viktig å legge alle spørsmål fram for Gud slik at vi hele tiden føler oss trygge i lyset (rettferdigheten). Nestekjærligheten ovenfor andre er viktig, ikke bare å tenke og snakke om, men vise det for andre og i praksis la andre ta del i Jesus sin totale kjærlighet.

Salmenes bok har mange flotte ord, og disse ordene betyr mye for troen. Dette passer til bibelversene i dag, Salme 119, 11: "Jeg gjemmer ditt ord i hjertet, så jeg ikke skal synde mot deg." Veldig fint å ta med seg.

Jeg er glad jeg valgte Jesu vei, det har frigjørt meg, som hans ydmyke tjener og livet et innhold.
Det er ikke vanskelig å ta det riktige vei valget, det handler om å følge hjerte på sannhetens sti, i takt med Ånden gjør med oss, i Jesus Kristus.